Når man stikker nesa frem må man tåle og bli skrapa opp innimellom og tidligere i dag skrev jeg hvor takknemlig jeg er for at jeg har vært i ett rusmiljø og har måttet bli vant med og bli behandlet dårlig. Jeg har lært meg og sile ut det som er irrelevant og er den første til og ta til meg ting om dem er i nærheten av sannhet eller kommer ifra mennesker som mener det vel. 

Jeg kjenner at jeg er glad for at jeg er 33år og står frem på denne bloggen, jeg er glad for at jeg har noen år på baken og tenker på disse unge som prøver seg, disse som våger og stikke seg frem for hugg. Mennesker er ondsinnede, spesielt bak skjermen og spesielt nå under pandemien. Det virker som om vi har glemt hvordan vi behandler andre mennesker, vi har blitt isolerte og sinna rett og slett. 

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Man må ha tykk hud for og drive dette, når jeg får slengt etter meg at jeg er stygg, at jeg er oppmerksomhetsyk eller psykisk ustabil ramler jeg av lasset og slutter og lytte… …. Jeg elsker derimot mennesker som våger og si at jeg krysser en grense, dem som våger og fortelle meg at noe jeg har skrevet føles feil, disse menneskene setter jeg så enormt pris på! ekte ærlighet! 

Jeg er ingen A-4 menneske med ett helt vanlig liv, jeg har faktisk aldri vært ærlig før med en eneste sjel der ute, ei heller vært ærlig med meg selv.

Jeg har lagt i rennesteinen og sett hvordan det er å ligge der nede og se “Normale” “vellykkede” mennesker gå forbi uten og ofre meg ett blikk en gang, det er disse holdningene jeg ønsker og gjøre noe med med min åpenhet for jeg har ikke sett noen andre gjøre det jeg gjør nå.

Jeg ønsker å lese noe ærlig for en gang skyld, der noen forteller om at livet faktisk suger noen ganger men at det faktisk kan bli bra igjen. Jeg ønsker å lese om hvordan mennesker klarer og komme seg utav en stor krise, uten å være fullstendig ødelagt etterpå, jeg ønsker og høre ifra disse menneskene som har levd igjennom traumer men som fortsatt står på beina sine, stolte av å ha kommet seg dit dem er i dag, jeg ønsker ikke å lese om de nye dyre klærne noen har kjøpt seg eller om luksusferiene dem kan dra på, jeg har hatt nok med og komme meg utav gjeldshelvetet i så mange år at slike materielle ting betyr ingenting lenger. . . så lenge jeg har mat i kjøleskapet, strøm og ett tak over hodet.

Jeg ønsker bare å gi noen det jeg hadde ønsket og fått utav en blogg da jeg slet som verst, jeg tror at jeg hadde hatt godt av å se ett menneske som meg som faktisk klarer og se de små gledene i de små tingene! jeg hadde ønsket og sett bilder ifra fjellturer, middager, oppussing og soloflaska på bordet på en lørdagskveld, jeg selv hadde behøvd og sett at dette faktisk er mulig, for noen ganger er det faktisk vanskelig for meg og ta innover meg hvor godt livet har blitt uten rusen. 

Jeg har gått ifra ingenting til alt, og jeg ønsker og vise det. Ekte livsglede ifra ett menneske som har brukt mange år på og prøve og dø, sjelefred ifra ett menneske som aldri har følt indre ro, en motivasjon og ett engasjement også for andre mennesker, akkurat dette hadde jeg ønsket og sett den gangen jeg selv var der nede. . DERFOR deler jeg.

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share