På privaten min stormer det, det skjer saker og ting som ikke bare kan fikses, det er ikke saker man bare kan få ut av verden, slutte å tenke på eller distansere seg ifra. Jeg er vant med å ha det hektisk rent praktisk, og er flink på å ordne opp, men nå går det rent på psyken.
Jeg er sliten, uten å ha gjort noe, og jeg kjenner at valget om å besøke en som er veldig dårlig, ikke førte til noe godt for meg selv. Møtet ble ubehagelig, og ikke som ventet, og jeg innser at jeg ikke kan gjøre noe for dette mennesket akkurat nå. Det er vondt å vite at personen som står meg nær sliter så mye, uten at jeg har innsett alvoret før nå, det er vondt å bare forlate mennesket, og overlate det til systemet.
Egentlig føles det ut som jeg har jobbet i hele dag, eller sprunget maraton, det kjennes ut som hele kroppen er tom og likeså hodet som er sprengt. Jeg har ikke lyst å gjøre noe som helst, og matlysten er fullstendig borte. Oppi det hele så er det overhode ingenting jeg kan gjøre, og jeg kunne så ønsket at livet bare var fylt med praktiske gjøremål, uten at følelsene måtte involveres.
Jeg er glad jeg kan hjelpe andre mennesker, at jeg kan ta meg av andres problemer akkurat nå, at jeg kan ta disse telefonene og organisere for å gjøre det enklere for andre, det høres helt sprøtt ut, men da handler det ikke lenger om meg selv, og hva som skjer innad i min familie lenger.
Det sitter langt inne å blogge om familien min, og at pappa er syk. Man tror at når mennesker er kreftfri, så er dem friskmeldt og klar for å ta fatt på livet igjen, men det er langt ifra sannheten. Man får skader av behandlingen som man må leve med, kansje resten av sitt liv. Nå håper jeg så inderlig at disse symtomene til pappa bare er slike bivirkninger av behandlingen han har fått, og ikke enda en runde med den forferdelige kreften.
Forrige gang pappa ble syk, ble det enda en ynskyldning til å drikke mer enn noengang, og rusen ble min flukt. Denne gangen er jeg oppegående selv, jeg har lappen så jeg kan kjøre rundt på sykehus og kontroller, og jeg kan ta vare på disse foreldrene mine, men det er fortsatt like vondt.
Jeg merker hvor fraværende jeg er som venn for tiden, og det går altfor lang tid mellom hver gang jeg besøker vennene mine, men akkurat nå er det eneste som frister i rolige stunder, er å ligge på sofaen med tv-en surrende i bakgrunnen og bare slappe av sammen med min kjære.
Mentalt prøver jeg å forberede meg, for denne uka skal både pappa og mamma på sykehuset, det er forferdelig vanskelig for meg å innse at dem begynner å bli gamle, og jeg føler meg som ett lite barn fortsatt som trenger dem så sårt.
