Det er litt tomt i hodet for tiden og mennesker rundt meg bemerker hvor stille og mutt jeg er. Det er vanskelig og være pårørende og ha vært i samme situasjon selv, jeg kjenner på at jeg begynner og bli likegyldig og oppgitt og kryper inni meg selv.
Pappa skulle på en enkel kontroll på sykehuset i går men ble plutselig innlagt, uten telefon og bagasje. Usikkerheten og mangelen på informasjon har tatt det beste av meg.
Han kommer visst hjem iløpet av dagen men energien har blitt sugd utav meg allerede.
Privat har jeg mange problemstillinger og ta stilling til, mye ansvar blir lagt på meg og i perioder er jeg ikke meg selv. Denne gøtsen og pågangsmotet forsvinner. Jeg er offisielt pårørende og i skvis!
Jeg tror jeg er i en rollekrise, jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.
Det er lørdag og famtime men inni meg har jeg en vond klump i magen.
Av og til synes jeg også det blir for mye. At folk krever ting av meg som jeg ikke ORKER å klare…Men så gjør jeg det…igjen og igjen.. Men det er lov å være litt LEI av det, føle seg sliten og ha vondt i magen.
❤️ grenser for seg selv er vanskelig og lære seg når man aldri før har satt dem ❤️
Sender deg en styrkeklem❤
Den tar jeg imot ❤️🌹