I en times tid nå har jeg sprunget rundt som en hodeløs kylling! jeg har ristet tepper og støvesugd områder i leiligheten som allerede er rent og pent, jeg ANER ikke hva jeg driver med. 

Jeg har ringt Haukeland og fått stadfestet datoer og hva som vil skje fremover, datoene har blitt flyttet rundt og panikken har ikke satt seg i meg fordi jeg ikke har visst sikkert når jeg skal operere, nå blir det fryktelig nærme og datoene er bestemt. Det raser inni kroppen min og jeg prøver og forholde meg rasjonell og tilstede, men det rives inni meg og jeg starter og betvile mine egne valg.

Allerede den 7.mars må jeg komme meg nedover til Bergen by, den 8.mars skal jeg ha en hel dag på sykehuset for og gå igjennom den store operasjonen og allerede den 9.mars skal jeg ta denne operasjonen jeg har ventet og lengtet og fryktet så lenge. Tårene triller nedover kinnene mine og jeg er rådvill og det eneste jeg kan gjøre er og tenke på hvorfor jeg valgte og gå igjennom dette! jeg lovde meg selv og alltid huske hvorfor….. 

Jeg visste at jeg ville tvile på meg selv den dagen det ble bestemt, da jeg valgte og satse på denne operasjonen tenkte jeg at jeg faktisk ikke kan leve slik jeg gjør, med disse platene og skruene i ryggen, jeg kan ikke planlegge noe som helst og ikke være i 100% jobb, jeg kan ikke vite dagen før om jeg kan komme på det møtet dagen etter fordi jeg ikke vet om jeg sengeliggende med smerter eller ikke. Uforutsigbarheten ryggen gir meg kan jeg ikke leve med om jeg skal leve ett fullverdig liv og dette må jeg bare klamre meg fast i nå fremover mot operasjonen. 

Jeg er offisielt LIVREDD! kontrollfreaken inni meg skriker og gauler! jeg pleier aldri og gi ifra meg kontrollen, den ønsker jeg og ha med meg i alt jeg gjør men denne gangen står jeg fullstendig uten og skal legge livet mitt i andres hender, alle vet at en ryggoperasjon kommer med sine farer og jeg lovde meg selv og alltid stole på valget jeg tok om å gjøre dette. 

Angsten river i meg, jeg er livredd for og dø, for og gå glipp av å gifte meg med mannen i mitt liv eller å se barna mine vokse opp og leve voksne liv, jeg er livredd for og forlate foreldrene mine, vennene mine og den nye jobben min. Jeg er livredd for og dø og det hjelper og si det høyt, ikke fordi jeg er en dramaqueen men fordi jeg er ett menneske og alle mennesker har ett instinkt i seg som ønsker og overleve, jeg har alltid vist at jeg er en overlever, en som kjemper men nå er det ikke opp til meg.

Dør jeg under denne operasjonen blir jeg rasende og går igjen  som spøkelse og skaper problemer for alle som er igjen…. Jeg har ikke kjempet meg hele veien og gått igjennom alle disse tingene for og dø på operasjonsbordet. Jeg er livredd men jeg vet at jeg skal tilbake, jeg skal bli bedre og jeg SKAL få lov og leve ett fullverdig og friskt liv videre. 

Fy fader så deilig det er å skrike det ut! at man er livredd for og dø, for og forlate dette livet! jeg har alltid hatt ett ønske om å dra herfra men nå er det eneste jeg ønsker er å få leve!

Bare la meg få leve vær så snill.. 

Lyst og følge oss videre? 👇

Liker du denne bloggen? 👇

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share