Kvinner i rusmiljøer og kvinner som ruser seg

Det er en kjent sak at mange kvinner har større vansker med å stå frem som rusavhengige en menn, og at statistikkene regjeres av menn. Det er ett stigma rundt dette som jeg tror vi kvinner kjenner ekstra på, spesielt med tanke på mødre som ruser seg. 

Det er noe med oss kvinner, vi er omsorgspersoner og vi har følelser i større skala enn menn. Når vi blir mødre så starter dette allerede idet vi får den positive testen og kjærligheten for barnet i magen settes igang allerede ifra starten, vi bærer fram disse barna og naturen går sin gang, det er dette vi er ment til og gjøre og når vi mislykkes i og oppdra barna våres på grunn av våres egen rus kommer skammen som er overveldende.

Kvinner opplever også mer seksuell trakkasering i miljøet, og nå som rusfri er det merkelig og ikke bli kalt hore og fitte på daglig basis. Vi kvinner er mykere enn menn, vi har denne myke siden som vi ofte må legge bak oss idet vi kommer inni ett miljø som er mannsdominert. Vi opplever ting kvinner ellers aldri ville godtatt og det virker som vi blir hardere og hardere. 

Det som slår meg er hvor mange kvinner som ligger under radaren og som lever som skjulte avhengige, denne hemmeligholdingen  kommer ofte av denne skammen vi damer føler på når det kommer til rusen. Jeg vet hvordan det føles når man innser at man har valgt rusen foran sine egne barn, og det har tatt meg mange år og være åpen og ta det hele innover meg.

Å være kvinne i miljøer har også sine fordeler, man føler seg beskyttet av mennene rundt seg og jeg må være ærlig og si at jeg ikke har brukt særlig med penger på narkotika selv, som kvinne fikser man enklere stoffet man trenger og mange bytter mot sex.

Skyggetallene er enorme og vi ser bare overflaten av mengden, jeg tror at etter at pandemien går over så vil dette vise seg. Det er enklere nå og skjule sitt eget misbruk siden vi må både ta avstand til hverandre og sitter mer hjemme, jeg tror hverdagsalkoholikeren blir mer og mer vanlig og poltallene viser jo at problemene er større en det vi ser.

Det er rart og være en vanlig jente/kvinne nå som jeg er ute av rusen, aldri i verden ville jeg godtatt mye av det som skjedde der i edru tilstand. Å være åpen om å ha mistet barna sine på grunn av egen rus sitter langt inne, det finnes en skam over å ikke ha klart og behersket det mest naturlige i verden, og jeg tror det er mange av oss der ute. Å være kvinne og rusavhengig er på mange måter ulikt å være mann, vi er forskjellige og har ulike behov og det tenker jeg er innafor og si åpent. 

Jeg ser en fremgang i dette og at flere og flere jenter står frem, jeg håper at en dag vil det ikke være så skamfullt og si åpent at man er en kvinne med rusproblemer, det er håpet for fremtiden. Jeg håper også at det blir lagt mer fokus på dette fenomenet slik at det kan jobbes mer effektivt og riktig inn mot jenter og rus.

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg