Nå har vi kommet frem dit vi skulle etter en lang biltur! Folk kan si hva dem vil om snøen som omringer oss, men det er vakkert! Å kjøre på bare veier i disse omgivelsene er bare som terapi for sjelen.
Gårsdagen henger igjen i kroppen, og når andre sier det er lørdag henger jeg ikke helt med. Det føles ikke som helg på tross av at Sebastian er hjemme ifra jobb og det hele. Nervene henger igjen og jeg er flink til å holde hodet kaldt idet jeg står i slike situasjoner, men etterpå kjenner jeg hvordan slike ting går innover meg.
Pappaen min er alt for oss, på tross av ett kronglete forhold på grunn av at vi begge har hatt våres runder med rusen, og jeg alltid har hatt ett sykt behov for å beskytte han for alt av farer. Denne krigen kan jeg ikke ta for han, og det føles ille.
Denne nye verden skal læres med alle spilleregler og normer, normer jeg ikke kan. Det vil ta mange år og lære seg og leve igjen, som ett rusfritt menneske. Hele hodet skal omstilles og det er ikke gjort over natten. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært lettere og bare gitt opp, men så kommer jeg på alle disse grunnene jeg har skapt meg selv til å holde ut litt til.
Helt ærlig så er jeg aldri i nærheten av å tenke tanken på å gå tilbake til den jeg var. En gang forvekslet jeg rusen med samhold og vennskap, den lurte meg bare og nå ser jeg hva livet egentlig handler om. Livet skal ikke handle om å holde ut, eller klare seg en dag eller to frem i tid…… Det handler om å kunne legge planer noen uker frem i tid og glede seg over disse småtingene i hverdagen.
I dag setter jeg pris på snøen som gjør alt så vakkert rundt meg, min kjære som holder ut med meg i denne kampen livet faktisk er! Ingen har sagt at alt vil bli perfekt når man kutter rusen, men jeg tenker at livet mitt er så godt som komplett akkurat slik jeg har det nå.
Jeg trenger ikke noe mere, jeg behøver bare og kunne være meg selv uten å søke etter pausene i rusen, jeg trenger og føle at jeg er viktig for meg selv og aldri miste fotfestet jeg har lagt til grunn. Uansett hva som skjer i fremtiden så vet jeg at den ser lysere ut en noensinne.
Takknemligheten jeg føler på gjør at jeg konstant er på gråten, jeg som aldri gråt da jeg rusa meg har blitt en crybaby som både gråter av glede og sorger. Jeg har blitt den som jeg før ertet for å ta lett til tårene, men jeg ser på det som rensing av sjelen. 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
