Dette er en vesentlig ting når man gå inni forhold og satser på «oss» isteden for «meg, det er en deling der, man blir ett team, og denne gangen har jeg ikke gått i fella jeg alltid har endt oppi.
I alle mine forhold har jeg gått all in, jeg har mistet personligheten min, mistet kunnskapen min og alle mine evner, og en tid klarte jeg ikke en gang å gå på butikken aleine, uten partneren min, jeg har en tendens til å føye meg, og det er kansje vanskelig å forestille seg nå! Men jeg har alltid føyet meg, begrenset meg selv og formet meg etter dem jeg har vært sammen med. På mange måter ser jeg nå at dette har vært en skadelig oppførsel, og jeg har satt ned foten.
Jeg har alltid vært i ett forhold, ja helt ifra jeg var 15år gammel har jeg vært opptatt. Jeg har aldri lært meg denne kunsten å lære seg og være aleine, og har gjerne blitt i forholdene altfor lenge etter at det egentlig har vært over, bare fordi jeg har vært livredd for å være aleine og ensom.
Før jeg ble sammen med Sebastian var jeg singel i 2år, og gikk for alvor inn for å lære meg denne kunsten, og jeg klarte det faktisk. Jeg hadde ingen problemer med å være aleine lenger, jeg klarte tingene selv og falt til ro i denne rollen som singel, uten å være desperat som jeg ville blitt før. Jeg hadde faktisk bestemt meg etter ett traumatisk forhold å være singel fore life, og såg ikke etter en partner, heller gode venner og festelige lag. Jeg roet meg ned og hadde ikke en gang one night stands som jeg før var kjent for å ha en del av. Jeg nøt denne tilværelsen, helt til min kjære dukket opp og raserte alle planene mine om en singel tilværelse til evig tid, og glad er jeg for det 🙂
Poenget mitt er at jeg elsker forloveden min over alt, jeg respekterer han høyere enn noen andre jeg har vært sammen med før, han er min beste venn og partner in crime, og jeg klarer ikke helt å forestille meg verden uten han, men jeg kan klare meg uten han, jeg behøver han ikke for å fungere i verden, jeg er ikke avhengig av han, og forandrer meg ikke for hans skyld, jeg er meg selv sammen med han, og jeg har faktisk funnet en som holder meg ut, selvom det er vanskelig til tider. Jeg føler forholdet våres er ekte, og basert på de sunne verdiene mine andre forhold var blottet for, jeg føler vi er riktige for hverandre, men at vi er selvstendige mennesker også hver for oss… vi er paret som ikke behøver og være oppå hverandre, og han må gjerne gå ut aleine, og vi kan gjøre ting hver for oss, uten at det har noen betydning! 
Jeg er skadet av forholdene mine, jeg har opplevd både psykisk og fysisk mishandling, jeg har blitt selvom dette har vært en del av hverdagen, men i dette forholdet hadde jeg aldri blitt om noe av det skjedde, jeg er selvstendig på en helt ny måte, og jeg har funnet en mann som respekterer meg nok til å la meg være det. Jeg behøver ikke å sjekke telefonen til mannen min, og jeg føler ikke ett behov for å sjekke hvor han har vært, eller hva han gjør når han er ute, det føles godt å være så trygg på noen, og være så glad i noen, uten å måtte lage regler for hverandre, vi lever som frie mennesker, på samme tid som vi er i ett sterkt forhold sammen, og det kunne ikke vært sunnere for min del!
Om betegnelsen sjelevenn finnes, så har jeg garantert funnet min 
Meld dere inni gruppa mi på facebook «tilbaketillivet» der poster jeg alle innleggene, så det er enkelt å følge med 🙂