Noen ganger kjenner jeg meg ikke igjen i min egen diagnose men noen ganger klaffer det hele og jeg ser hele mønstret foran meg, det forklarer meg så vanvittig mye uten at jeg bruker min egen diagnose som en unnskyldning for noe som helst. Den stemmer og jeg føler meg veldig kompleks til tider.
Før kunne jeg ikke fatte mine egne reaksjoner, jeg klarte ikke og forstå hvorfor jeg ble sittende å kaste etter pusten og falle i fullstendig panikkangstanfall av småting jeg aldri hadde reagert på. Jeg husker første gangen da en venn av meg rev i buksen min slik at den revnet, jeg ble sittende med anfall i en time og ingen forsto noe som helst.
Mine reaksjoner virker overdrevne, som når noen forandrer personligheten sin rundt meg og jeg sitter med mine egne katastrofetanker og tenker disse tankene helt ut, det kverner i hodet mitt og hver eneste gang noen gjør en brå bevegelse gjør jeg meg klar til krig, kroppen reagerer fordi jeg har gått igjennom så mye fysisk vold og ingen andre kan forstå meg, foruten dem som opplever det samme.
Å få diagnose i voksen alder ga meg en fred inni meg, jeg fikk en forklaring på hvorfor kroppen min reagerer som den gjør, hvorfor anfallene har vært en del av hverdagen min og det har lært meg hvordan jeg skal klare og stoppe disse, diagnosen har ført til at jeg har klart og håndtere mine egne anfall og unngå at dem oppstår. Alt ligger i hodet.
Hver eneste gang jeg har vært uten angsten og anfallene over en lengre periode føler jeg at jeg “friskmelder” meg selv på en måte, oppi mitt eget hode tror jeg at jeg har blitt frisk igjen. Skuffelsen jeg føler er vanskelig og forklare dere, men jeg føler at jeg svikter når angsten plutselig kommer tilbake og jeg tar meg selv i å glemme hvor slitsom den er imellomtiden når jeg har hatt pause ifra den en stund.
Det gjør noe med en når selv det og gå på butikken blir for mye, når man må sette seg i bilen igjen fordi man kjenner at panikken kommer. Når man tar seg selv i å sitte der og gjøre pusteteknikker, plutselig helt uten forvarsel blir man rammet igjen og igjen og igjen.
Å ha en diagnose føles rart når man aldri har hatt en slik før, den kan forklare deg mye men aldri betegne deg som menneske, du er ikke diagnosen din, du lever med den, den er en del av deg men skal ikke stoppe deg i å nå målene dine eller bestige disse milepælene du har for livet ditt.
Jeg er morsom, jeg er modig, jeg er en mor, jeg er en kjæreste, jeg er en datter, jeg er snill, jeg er kreativ, jeg har PTSD, jeg er ikke PTSD.
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
