Siste blogginnlegg postet jeg 1.juni klokka 20.42.

Jeg meddelte den kvelden at jeg behøvde en pause ifra offentligheten og litt tid for meg selv. 

 

Jeg tok meg selv i å ikke nyte, gå glipp av øyeblikket og konstant bli drevet av ett gedigent hamsterhjul.

 

På dager der jeg jobbet følte jeg aldri at jeg var ferdig etter jobb og gikk rett i bloggen, det første jeg sjekket når jeg stod opp om morran og det siste jeg sjekket før jeg la meg for kvelden.

 

Ett destruktivt mønster 

 

Mennesker som meg har ikke godt av statistikker, lesertall og sidevisninger, ikke på det nivået jeg har drevet meg selv den siste tiden.

 

Å kunne være sammen med andre uten å sjekke mobilen konstant, jeg beundret mennesker som går en hel dag uten å sjekke mobilen for jeg tok meg selv i å gjøre det altfor ofte, konstant faktisk. 

 

 

Oppdatere bloggen fire ganger daglig, alltid på leit etter neste ting, dette jaget som jeg trodde jeg aldri kom til og søke etter, lesertall som egentlig ikke betyr noe som helst. 

Jeg har mistet meg selv.

Jeg er ufattelig sliten og utbrent.

 

Helt siden bryllupet vårt i august har jeg gått i en boble og om noen spør hva som har skjedd etter den store dagen vet jeg sannelig ikke hva jeg skal svare.

 

Etter det er alt bare utydelig og uklart.

 

Det var da jeg startet med medisiner for ADHD.

 

Det var da jeg endret meg fullstendig.

 

Den siste tiden har jeg vært like sliten når jeg våkner til en ny dag som når jeg går og legger meg for dagen, jeg holder bare ut dag etter dag, jeg lever ikke, jeg føler ikke og har blitt helt flat.

 

Helt svidd i hodet, klarer ikke lyder rundt meg og har måttet ta ett valg som satt virkelig langt inne for meg.

 

Jeg har brukt over ett år på og bite i meg bivirkninger og prøve alt jeg kan for og gi medisinutprøvingen en real tjangse men jeg har måttet innse mine egne begrensinger og det er til slutt ikke verdt det for meg.

 

Jeg startet dette for å kunne ta fatt på skolegang, for å klare og fokusere og for og rydde alle tankene mine som svirret rundt konstant men nå har det blitt så ille at alle disse positive tingene jeg får utav dette blir overkjørt av alle disse negative tingene som kommer med bruken av medisinene.

 

Jeg har rett og slett mistet meg selv og har ingenting mer og gi.

 

Den siste tiden har jeg måttet legge bort bloggen som betyr så mye for meg, jeg har ikke hatt overskudd til og fokusere på annet en jobben og å komme meg igjennom dagene, jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger og det skremmer meg skikkelig.

 

Jeg har valgt å legge bort medisinene og prøve å komme meg til hektene igjen, jeg har vært til lege og tatt tak i alle disse signalene kroppen gir på at noe er feil og innser at dette vil ta tid. Jeg kommer til og være utladet en stund, jeg vil kjenne meg utmattet og jeg vil nok ikke blogge på samme måte som jeg har gjort før.

 

Bare dette innlegget har jeg brukt fra og til 3 hele dager på, en setning av gangen har dette innlegget blitt skapt og det sier alt om hvordan jeg føler meg, jeg er tom for ord og har gått på en skikkelig smell.

 

Jeg håper at jeg er tilbake til meg selv snart og at jeg klarer å komme meg over denne kneika.
Savner dere ❤️

 

 

 

Lyst og følge oss videre?

👇Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share