Som dere som leser denne bloggen og følger med vet at jeg nå er igjennom en traumebehandling. Dette er noe som tar alt av meg, av krefter og kapasitet og det har vært hardere en jeg kunne forestille meg. Jeg ønsker ikke å glemme hva som er viktig for meg i denne prosessen og har vært helt klar på at og dele har fungert for meg og gjort at jeg har klart og gi slipp.
Jeg hadde dødsangst som 5åring og jeg vet at det er helt normalt og være redd for døden i denne alderen, men hos meg var det reell angst. En voksen person sa til meg “du er så søt når du sover” og han sa det mange ganger, jeg som allerede var nærvøs av natur og veldig redd for å sove om nettene ble enda reddere. Når jeg sier at jeg forsona meg med døden som 5åring så mener jeg det, jeg husker det så klart at jeg ba døden om å komme og hente meg fordi jeg orket ikke å leve slik lenger.
I samme periode skjedde det noen ting som satte angsten igang i meg, ting som var skremmende for en 5åring og jeg husker at ett menneske kom på døren og knuste utelampen våres, og vi måtte være musestille for og late som om vi ikke var hjemme, mamma og jeg. Det høres sikkert ikke så alvorlig ut og som voksen hadde dette ikke blitt en stor greie for meg, men jeg var bare 5år gammel og skjønte svært lite.
En gang våknet jeg også av at en mann var i sengen min midt på natten og angsten var en del av livet mitt helt ifra starten av. Jeg følte meg rett og slett utrygg og mobbingen som startet ganske så tidlig på skolen bare videreførte denne gruende følelsen i magen og redselen for verden. Jeg tenker nå at det er helt sykt at ett lite barn kan gå med en slik angst, men jeg forstår også mine traumer bedre nå.
Som barn av en alkoholiker så hadde jeg en innebygd angst ifra starten av, dette behovet for å beskytte han og ikke fortelle noen om det, denne redselen for at han skulle skade seg eller komme utfor noe, alle disse ansvarene som barn ikke burde bære bærte jeg helt ifra starten og det har gjort noe med meg.
Jeg er så glad for at jeg nå har startet med å bearbeide denne fortiden min sammen med psykolog og under kontrollerte forhold. Plutselig dukker det opp ting jeg har fortrengt og jeg fatter ikke at jeg våger og dele dette her med dere, disse mest intime og private tingene som bare har vært mine hemmeligheter hele livet er ute på åpen blogg, men jeg finnes ikke redd lenger! jeg er fri…… 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved å klikke på linken! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Mine foreldre var ikke alkoholikere i den forstand, men de eide ikke alcohol-vett. Det vil si at, de hadde høylytte fester hjemme mens jeg var liten.
Voksne som ropte og diskuterte, voksne gloser som fløy i hytt å gevær, jeg forstod ikke at dette var et lystig lag, jeg trodde alle var sinte, og at de høye røstene var fordi at de kranglet.
Mamma og pappa kranglet også alltid etter de hadde drukket, noe jeg tror var den store katalysatoren til den enorme frykten jeg kjente på, i det jeg fikk vite at de skulle på byen, eller skulle ha fest hjemme.
Den følelsen av at, her er det ingen voksne som var voksen, det var ingen trygg havn hvor man kunne søke trøst og trygghet. En følelse av fortapelse og usikker tomhet, der man bare venter på at klokka skal gå, slik at de skulle gå å legge seg.
Takk for delinga <3
Jeg fikk gåsehud av kommentaren din, du vet helt tydelig om hvordan det er og være barn oppi det hele ❤️ Tusen takk for at du deler ❤️
En mann i sengen din!?!??! Kjære vene stakars barn! Håper det var en drøm!? ♥️
Nei det var ingen drøm, men jeg akter og tro at dem ikke visste hvor skadelig dette var for meg.