God kveld kjære lesere!

Nå har jeg torturert meg selv såpass lenge at jeg føler meg helt nummen, jeg føler ingenting og det er akkurat der jeg skal være. Nerver og alt er borte og jeg føler meg bare tom. Av erfaring vet jeg prosessen, jeg vet hvordan jeg selv fungerer under press og det er de siste dagene før som teller. Nå har jeg gjort alt jeg kan, jeg er ferdig.

Nå har vi lagt oss på sofaen og min kjære har plukket ut en film og se, jeg har kontroll på de tingene jeg faktisk kan kontrollere så får vi bare satse på at det ikke skjer noe uforutsett, men som alltid vet vi at det kommer luskende. Gol here we come! 

Det er helt sykt at det er ett helt år siden jeg fikk spørsmålet om å gjøre dette her, det er helt sykt hvor fort tiden går og strengt tatt burde jeg være forberedt som ingen annen! det blir ufattelig skummelt og gå inni materien i min egen historie, min egen fiasko skal ut og det verbalt foran massevis av mennesker. Her på bloggen kan jeg skjule meg bak skjermen, jeg kan la ordene flyte og jeg kan velge og ikke publisere, å skulle gjøre dette krever noe helt vanvittig av meg og jeg merker hvor sliten jeg er. Jeg går på nåler… 

Jeg er livredd for og bli dømt, for at ingen skal like meg og for å være så sårbar som jeg må være, selvtilliten min er helt nedi kjelleren når det kommer til det sosiale og angsten river og sliter i meg. Det er på tide at historien min kan gjøre en forskjell, det er på tide at ordene blir sagt høyt og det er på tide at jeg får sagt dette jeg aldri har fått sagt før. 

Jeg eier min historie nå, det gjør at jeg ikke er ett offer lenger. 

STOR nattaklem ifra oss! hjelp oss gjerne og dele denne bloggen våres og spre ordet. Masse kjærlighet herfra til dere. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share