Jeg vet det høres rart ut, men jeg mener det oppriktig og med hele mitt hjerte. Jeg velger heller døden enn å sprekke denne gangen, ødelegge alt og gå tilbake til det livet jeg levde før. Jeg har lagt mye tanker i dette, det er ikke ord jeg bare skriver i øyeblikket og som er lite igjennomtenkt.
Slik livet er nå er det vanskelig og se for seg meg i den situasjonen jeg var i den gangen, desember 2019.. Jeg lå i en seng i ett hus, jeg stod opp og gikk ned en trapp og kastet meg i ølet som alltid stod klar, det var så vidt jeg klarte og gå ned trappen og lite visste jeg at jeg lekte med døden. Jeg kunne ligge i mitt eget piss fordi jeg hadde drukket så mye at jeg ikke merket at jeg måtte på do en gang, det var om og gjøre og drikke såpass mye at man ble bedøvd fullstendig. Hver eneste gang jeg våknet hadde jeg den samme tanken om hvor uverdig dette livet var, men jeg klarte ikke og komme meg ut.
Denne gangen hadde jeg “bare” ruset meg ifra juli til september, noe som var en liten periode i forhold til før! jeg kunne gjerne drikke i 2år i strekk uten og ofre det en tanke hvor sinnsykt det var, uten ett forhold til lengden eller at jeg faktisk drakk bort livet mitt på den måten. Når jeg sier at jeg kunne drikke i 2år i strekk så mener jeg hver eneste dag og gjerne 18 øl for dagen. Det er ikke rart at kroppen sa stopp.
Når jeg sier at jeg heller dør enn og sprekke denne gangen så mener jeg det oppriktig med hele hjertet mitt, denne følelsen av og ikke lenger ha kontroll over misbruket sitt, det og innse hvor stort problemet faktisk er uten og klare og komme seg ut, man har mistet fullstendig troen på seg selv og alt man egentlig står for er kastet ut vinduet for lenge siden. Når man er jente i ett miljø er rusen alltid rett unna om man ønsker den, det muliggjør misbruket lenger fordi man alltid har den der. Om jeg ikke hadde knekt ryggen den gangen så hadde jeg aldri klart og kommet meg utav miljøet, det hadde noen bare ikke akseptert.
Tanken på at jeg lå en hel måned i sengen her, så tv og drakk øl så grøsser jeg på ryggen. Aldri mer skal det ligge tomme ølbokser på gulvene her i hjemmet mitt, aldri mer skal jeg bukke under for denne kontrollen rusen faktisk har på en. Mange mener at man ikke kan legge skylden på rusen, men jeg vokste ikke opp med en drøm om å bli avhengig! de første gangene velger man det selv, men etterhvert så er det ikke viljestyrt lenger, man mister kontrollen og lar rusen ta over alt.
Jeg har valgt rusen over alt i 18år, nå velger jeg livet over alt. Jeg går heller i graven enn og drikke en øl igjen. Jeg dør heller enn å kjenne på den fortvilelsen jeg kjente på i desember 2019, og er så glad for at jeg falt ned den dagen, knakk ryggen og fikk åpnet øynene mine. Jeg velger heller og ha det jævlig i perioder enn og gå tilbake til og ha det jævlig konstant, jeg vet hvordan det føles på kroppen og derfor tror jeg at jeg kan hjelpe andre. 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
