Etter denne helgen så føler jeg at jeg ser hvor det går galt i hverdagen, og hvorfor jeg er så sliten til tider at jeg sitter og gråter i sofaen på kveldene, og syns synd på meg selv. Det er ikke det at jeg har så mye å gjøre, eller får gjort så mye om dagene, men det er dette at jeg blir slukt levende med en gang jeg kommer hjem. Oppgavene hoper seg opp, og jeg prøver å rekke over alt, i tillegg til å holde orden her hjemme, få i meg mat og være ett godt og rusfritt menneske. Jeg har så mange roller og fylle, som jeg aldri før har hatt, og jeg har forventninger til meg selv som jeg aldri kunne ha før, med den livsstilen jeg hadde. Det fantes ingen krav til meg, annet en å overleve, eksistere og være der. 

Jeg er en person som gir alt, og da mener jeg mitt alt når jeg først skal gjøre noe, og jeg liker ikke når jeg ikke kan gjøre hver enkelt ting 80%. Jeg setter skyhøye krav til alt jeg gjør, og faller fullstendig sammen om jeg mislykkes eller gjør noe feil. Jeg har for store forventninger til meg selv, for det er overhode ingen andre som forventer noe som helst utav meg. Jeg har lagt meg til en uvane som er vanskelig å bryte, og jeg blir fysisk utmattet av meg selv, og jeg selv er min værste fiende.

I dag har jeg dusjet og lagt sammen to stativer med tørka klær, og ellers har jeg bare kjørt rundt på pappa og andre så dem har fått fikset sine ting, jeg har kjørt min kjære på jobb, og nå har nesten hele dagen gått med til dette, og alle planene mine om å rydde og pakke oss ut etter reisen i helgen står på vent. Jeg kjenner på kroppen at jeg har gjort masse, men ingenting som viser igjen, på en måte, og det er her problemet ligger. Jeg får ikke gjort disse tingene som er viktige for meg, og ikke får jeg forståelse for frustrasjonen etterpå heller. Jeg må forandre dette, ellers vil jeg gå på store smeller når jeg for alvor får mye å gjøre i hverdagen min, i tillegg til å holde meg selv frisk og rusfri. 

Det eneste i hele verden som betyr noe for meg, er å holde meg rusfri, men også ha ett verdig og spennende liv, ett givende liv som gir meg rusen jeg behøver uten å ruse meg. Jeg behøver og være lykkelig, og da snakker jeg ikke om denne elektriske gleden hele tiden, men jevnt over tilfreds med det livet jeg lever. Jeg behøver tryggheten, og ett ryddig hjem, jeg trenger ting jeg også, og disse tingene må jeg fokusere på fremover, for ingen andre ser dem for meg, eller syr puter under armene mine og gir meg disse pausene jeg trenger. 

Jeg har glemt meg selv oppi alt, jeg liker å ordne oppi andres problemer, for da handler det ikke om meg selv, men jeg ser at jeg også har ting å rydde oppi, og jeg må sette meg selv først, for uten meg så får jeg ikke gjort noe, og jeg akter å ikke miste meg selv igjen som jeg har gjort så mange ganger før. Jeg er jenta uten håp, som har fått en helt ny tjangse, jeg må vokte mine steg, være forsiktig, bearbeide fortiden, men se fremover, og alt dette må jeg gjøre fullstendig aleine i mitt eget hode. Først når man kjenner seg selv 100% kan man gå videre, aldri se seg tilbake og forstå at man ikke kan henge seg oppi ting man ikke kan forandre på, jeg må håndtere alt som har skjedd før, for å forstå meg selv, og hindre meg selv i å gå til grunne igjen, det ligger noe i fortiden min som presser meg ned, og som ødelegger livet mitt på ett øyeblikk, alle disse tingene, disse spøkelsene må jeg bekjempe en etter en, for så en dag og få fred, leve livet til det fulle, uten å være redd for å bli innhentet av alle disse traumene som fortsatt preger meg som menneske. 

En dag skal jeg sitte her uten å være redd lenger, uten å føle angsten over fortiden, og med ett klarere blikk fremover. Jeg må granske det som har skjedd, for å forstå fremtiden min, jeg har så mange arr i sjelen, men jeg er på vei, og jeg er sterkere enn noengang! Jeg gir meg aldri på tap, og mitt liv er for viktig til å rote bort i den forbanna rusen som har ødelagt hele meg og alle rundt meg. Ikke en jævla dag til skal jeg sitte med rusen ifra morgen til kveld, uten å bry meg! Jeg har for masse å leve for, og så mange å leve for, jeg ser alt klart nå…..

Å være så blind for sin egen situasjon som jeg har vært, fører til en vanvittig selvforakt, bitterhet og sinne mot seg selv. Dette sinnet jeg har følt har jeg klart å vende mot alkoholen og rusen, jeg tar ikke på meg det store ansvaret, jeg vet jeg har dummet meg ut fullstendig, men akter å gjøre opp for meg i resten av dette livet jeg skal leve, og lenge levde jeg med en visshet om at jeg ikke en gang ville bli 30år.. jeg trodde oppriktig at jeg ikke skulle bli voksen, og leve ett voksent liv. Jeg har hele livet sagt at jeg ikke skal bli så gammel, men nå er det eneste jeg ønsker er å leve hver eneste dag her på planeten, jeg suger til meg alt livet, og ser fremover og oppover, jeg vet jeg skal klare dette, og det er helt sinnsykt at jeg har en så stor heiagjeng bak meg! 

Det finnes ingen tvil i hjertet mitt lenger, jeg har troen på dette livet, selvom det var vanskelig å ta valget om å forlate kjærligheten jeg hadde i rusen, nå opplever jeg en intens kjærlighet til hverdagen, de små øyeblikkene og alle disse fantastiske mulighetene JEG har! Det er helt sykt! 

Om dere ønsker å følge bloggen videre, er det bare å melde seg inni gruppa jeg har på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innleggene først 🙂 tusen tusen takk for støtten folkens <3