Annonsert innlegg
Dagen har virkelig ikke vært som dem andre, og jeg sitter egentlig med en helt annen følelse inni meg enn alle de andre 74 dagene jeg har vært rusfri nå. Jeg føler på en tomhet akkurat nå, men er fortsatt grav fokusert på målet mitt, og delmålene en må lage seg. Jeg sitter med en følelse av att noen kansje ikke forstår målet mitt med dette arbeidet jeg legger ned nå, og dette er mennesker som jeg har fortalt så mye til, som allerede vet historien min og har vært med meg på veien. Men jeg kan ikke ta ansvar for deres kommentarer, holdninger eller meninger, selvom det er så nært. Jeg må sette meg og sebben først, jeg må respektere oss og det vi gjør nå høyest, og verne om oss. Ellers klarer vi det ikke, da ender vi opp som sist.. vi slutter å fokusere på motivasjonsmomentene våres, begynner å strekke hverandres grenser uten å kommunisere, og det vil gå til helvetet igjen. Og derfor reagerer jeg så kraftig når noen betviler eller legger handlinger som ikke har blitt gjort oppi armene på enten meg eller han. Fordi jeg alltid har tatt skylda, kjeften, og skammen over alt uten å si ifra! Jeg har alltid vært den kua, som har blitt hos folka som behandler meg som dritt bare for å ikke sitte aleine. Da føler jeg ikke att jeg akkurat nå skal godta det ifra dem nærmeste, og dem jeg har valgt å stole på for første gang i mitt liv.
Når jeg sier ifra i 3 dager, og det blir møtt uten att jeg en gang har åpnet kjeften med kritikk utav det blå, og egentlig ganske så banalt att jeg ikke kan ta det til meg, men blir møtt med mer press, så tolker jeg det slik at det bare er sabotasje, og når jeg oppdager sabotasje av dette så fjerner jeg meg fra situasjonen. Dagen i dag viser meg att jeg er klar for utfordringene som kommer fremover, det viser meg att jeg har vært i denne prosessen lenger enn jeg trodde, og det har vart i hele fjord, det var bare 18.Des som var datoen min, og den kommer til å bli meeeget spessiell for meg lenge. Det var da den indre kampen min stoppet, og jeg oppdaget att livet ikke trengte å være en kamp om hver dag, jeg fant ut att jeg skulle leve i noen år fremover, att livet ikke var over om noen mnd. Jeg fikk egentlig dødsdommen trodde jeg, men den ble ett lys om fremtiden isteden. Det gikk opp for meg hva som er viktig for meg, hvor drittheldig jeg er med det jeg har, og hvordan jeg skulle bli bedre og møte andre mennesker på en annen måte. Jeg oppdaget att angsten forsvant jo mer jeg åpnet meg og ba om hjelp, og kansje hjelpesløsheten i den sengen var ett tegn på att når man må be om hjelp, og faktisk trenger det, så trenger man ikke å trosse alt for å slippe å spørre, finne utveier. For om man tar imot denne hjelpen og gir litt slipp selv, lar noen vise veien. Så blir veien ufattelig lettere å gå.
Så når jeg ber om hjelpen, oppdager jeg plutselig att jeg får den, og hva den gjør med meg.. det kan være bare en klem, eller ett besøk. Så hjelper det, og når jeg tømmer meg her på bloggen, så legger jeg igjen litt og litt av byrdene mine som har laget store merker i sjelen min så lenge, det er en helbredningsprosess for meg og mestringsstrategi. Etterhvert så slipper dem taket og forsvinner, jeg tilgir og glemmer. Jeg får en fred i livet mitt, i meg selv, og på andre. Og det er det jeg og min kjære sitter og snakker om nå. Vi ordnet opp etter 10min, tømt oss og elsker hverandre like mye. De andre orker jeg ikke strekke meg etter, det er ikke verdt det for meg nå.
Møt meg med respekt så blir du møtt med respekt, be meg om hjelpen min så gir jeg deg alt, men ikke kritiser når du ikke vet sannheten, ta meg for det jeg har gjort men ikke tvil på det jeg forteller deg nå. Jeg har tatt ett valg i livet mitt, og jeg bryr meg faktisk ikke om noens meninger eller stygge kommentarer. Jeg har ikke tid til å bruke den på å gå i døden selv med vitende vilje, fordi jeg lar meg trigge over folk som ikke er klar for å møte meg som den jeg er, da har dere aldri kjent meg, og vil aldri gjøre det heller om dere ikke gir meg en tjangse.
Jeg er lykkelig, selvom dagen har vært hard og det har hjulpet meg masse å tømt meg til alle dem som vil høre.
Hjalp også veldig å trene på glatta ut til Kannesteinen med tanta mi, som ga meg oppmuntringsgave uten å vite om min dårlige dag på forhånd og tok ekstra hensyn til att jeg var sliten i dag 😉 klok dame.
C4 fra gymgrossisten! Anbefales dere alle
