Noen der ute himler sikkert med øynene når dem leser innleggene mine og tenker jeg er nok en oppmerksomhetssyk jente som skriker ut om hvor fælt livet har vært. Kansje jeg er oppmerksomhetssyk, det må jo jeg være siden jeg gjør som jeg gjør, forøvrig har jeg fått oppmerksomhet hele livet av den negative sorten. Jeg er som ett barn, all oppmerksomhet er bra oppmerksomhet. 

Noen kjenner meg ifra før og tenker at dette er helt ulikt min karakter, og være så åpen og fortelle om ting de nærmeste ikke en gang vet om meg, men så har det ført til at jeg har blitt godtatt i samfunnet rundt meg og jeg har tatt ett oppgjør med bygdedyret, det er faktisk ikke bare en dans på roser og ruse seg i ei bygd i 18år for så og komme tilbake og være rusfri og “ett skikkelig menneske”.

Helt siden jeg startet denne lille bloggen har historie etter historie dukket opp og spøkelser ifra fortiden som ellers ville ødelagt alt for meg har jeg konfrontert her på åpen blogg, som alle kan lese. Dette i seg selv hadde skremt livdritten av meg før jeg startet og jeg har måttet konfrontere denne angsten som alltid har vært en del av meg. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Jeg skriver om sjokkerende ting man helst IKKE skal snakke åpent om og for hver eneste gang jeg skriver om noe ubehagelig kjennes det ut som byrder bare letter ifra skuldrene mine, byrder som i 18år faktisk har ført til rusen og som jeg nå bare får ut av systemet og stiller det til veggs. 

Mange spør om jeg ikke er redd konsekvensene av det jeg skriver men er det ikke verre og faktisk gå i gamle fotspor og gjøre de samme feilene igjen? er det ikke bedre og bare vise at det faktisk funker og være ærlig når så mange bak meg ikke våger og vise fargene sine fordi dem er redd for og bli dømt? Jeg går ikke tilbake til skapet mitt og skammer meg, jeg er her akkurat som jeg er og med de tingene som har formet meg. Take me or leave me jeg trenger og fortelle min historie for og aldri falle tilbake til den jeg en gang var.

I mange situasjoner blir barna mine bringt på banen og jeg blir spurt om jeg ikke er redd for at dem skal skamme seg over det jeg nå gjør, da tenker jeg at fytti faen så stolt jeg hadde vært av min egen far om han faktisk gjor det samme og ønsker og vise også barna mine at ærlighet og åpenhet faktisk vinner til slutt. 

Jeg får også meninger om at jeg spammer når jeg sender ut innlegg om bloggen, jeg har vært på den andre siden selv og irritert meg over andre bloggere som hele tiden sender ut info om bloggene sine, jeg vet hvordan det faktisk er og være på begge sidene men det eneste jeg ønsker er og nå ut. Hvordan ellers får man mennesker til og lese det man skaper? 

Det jeg har lært er at alt som er på denne bloggen er historien min som må ut og at hele denne bloggen bare er en del av prosessen med og bli psykisk rusfri, dette har blitt min måte og få ut det jeg ellers ville gått og bært på og jeg velger dette alle dager i uka, da ryggsekken min er altfor tung og bære. 

Jeg velger den veien jeg har gått til nå for den har ført med seg så vanvittig bra saker! som i kveld har jeg kjørt rundt boller igjen, gratis til dem som ønsker det. Også dette kom av bloggingen min og oppstart av gruppa. Jeg tar til meg alt det positive og vifter av meg det negative for jeg ser overhode ingenting dårlig med og dele på denne bloggen til dere! 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share