Ofte igjennom dette året vi snart er ferdige med har jeg opplevd å stå i situasjoner der jeg ikke har ant hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle håndtere det på best mulig måte, og jeg tror veldig veldig mange andre står i samme situasjonene. Når man har rusa seg i mange år har man null kontroll, null kontroll over ting «normale» mennesker alltid har håndtert og tatt som en selvfølge, det er slike ting som er en del av dette voksenlivet som jeg og veldig mange andre går glipp av på grunn av livsstilen våres.
Vi blir gjerne sendt til nav for økonomisk bistand og akutthjelp, vi får noen søknadsskjema som er endeløse der dem ber oss om informasjon vi ikke en gang aner hva er for noe, foruten våres egne navn og kansje personnummeret våres, vi blir bedt om å føre opp alle utgifter, alle inntekter og hva vi trenger hjelp til, og mange av oss aner faktisk ikke hva vi trenger, eller hva utfordringene våres er, og jeg har faktisk møtt mennesker som ikke en gang aner hva ett «normalt» hjem inneholder av møbler og inventar, alikevel blir det tatt som en selvfølge at vi skal klare alt dette uten å ha gjort det før. Jeg kritiserer aldri systemet av prinsipp, men er det ikke mulig og gjøre dette lettere for mennesker som sliter ifra før? For jeg vet selv hvilken tortur det var for meg å i det hele tatt møte opp på ett offentlig kontor, og utsatte og avlyste timene mine etterhvert, jeg hadde fullstendig angsten i halsen hver gang jeg entret døren der, og tankene mine vandrer til hvor mye lettere dette hadde vært om jeg hadde med meg ett menneske som kjente meg, og som kunne være på min side i saken, som visste om rettighetene mine, og som kunne geleidet meg igjennom disse lange søknadene som like godt kunne vært skrevet på gresk.
Det er kompliserte saker som omhandler alle aspekter i livet, hvert enkelt menneske har sikkert 10 forskjellige utfordringer, og dermed 10 forskjellige instanser og forholde seg til, man blir nødt og fortelle den lange og kompliserte historien sin til de 10 forskjellige instansene, og sikkert 10 ganger på hver instans til 10 forskjellige mennesker, det blir en del ganger, og jeg forstår at man gir opp! Om man lager ett tankekart over alle aspektene i ett menneskes liv, og problemstillingene, og ganger dette med alle gangene man må purre på systemet for å få saken sin igjennom, så kjenner jeg at pusten går utav meg, og jeg er EDRU!
Dette året her har jeg viet til dem jeg bryr meg om, og har brukt min egenerfaring og kompetanse til å lette hverdagen for mange. Når man sitter i rusen og bare ser problemet er det vanskelig å finne enkle løsninger, og disse ser jeg og tar tak i. Jeg kunne virkelig ønsket at jeg hadde ett slikt menneske den gangen jeg slet som værst, og tenker at dette er noe man må fokusere på fremover! Det finnes mye støtte og hjelp i rusteam og psykisk helseteam, men alt kan bli bedre! Det er så mye rot der ute! Ett virvar av problemer, og jeg forstår så inderlig godt hvor mye mot det skal til, for å fikse opp! Selvom det er det eneste man ønsker seg, så klarer man ikke det når alt bare er kaos. Vi trenger rett og slett noen som rydder opp, slik at vi kan fokusere på problemet som er størst av alt, nemlig oss selv og å bli frisk igjen.
Mange av disse problemene utløser store eksplosjoner iblandt folket. Det fører til at mennesker eksploderer på NAV-kontorene og det som egentlig er frustrasjon kommer ut i sinne og raseri imot systemet som egentlig bare prøver å hjelpe. Vi kan ikke la det gå så langt! Vi må finne en løsning slik at menneskene ikke blir så frustrerte at dem går av skaftet over små bagateller man kunne ha fikset for lenge siden. Det er viktig at når man fastsetter en avtale, så holder man den! Sier en at man skal ordne noe, så gjør man faktisk det, og dette må gå begge veier.
Jeg ser en ekkel utvikling som jeg ønsker å gjøre noe med. Fine gode mennesker føler seg misforstått og lite respektert når dem ytrer meningene sine til systemet. I en kaotisk hverdag skal det lite til for å velte lasset, og små bagateller kan føre til ekstreme følelser. Jeg stemmer for en endring for mennesker som sliter, vi må gjøre det lettere og sortere problemer og finne løsninger som fungerer i lengden. Brukerene må bli hørt og føle på at dem blir møtt med respekt, og dette går selvsagt begge veier!
I denne rusfrie tilværelsen står jeg plutselig med situasjoner der jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, eller hva gangen i tingene er. Jeg tenker at når jeg ikke klarer å finne utav ting, og må gå igjennom en svær papirmølle for å nå igjennom, så ville jeg nok aldri tatt den runden når jeg var i rusen. Om noen bare hadde ryddet opp, organisert for meg og gitt meg løsninger som fungerte, så hadde rusen kansje ikke vært så lukrativ lenger, og jeg hadde muligens funnet freden i meg selv lenge før. Det skal så lite til! Og jeg er glad for at jeg kan være en av de rydderene som jeg snakker om! 
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
