Jeg kunne ønsket jeg kunne fortalt dere at alt har ordnet seg og at vi nå kunne sett frem til en løsning på dette, jeg kunne ønsket at jeg for mange timer siden allerede hadde fått svarene vi behøver for og vite hvordan vi skal angripe denne situasjonen, noen og støttet oss på rett og slett. Men det kan jeg dessverre ikke si.
Det er en pandemi og en må ha tålmodighet, den ser jeg men det jeg ikke fatter er at den psykiske helsen da blir satt helt bakerst i køen. Har man ett knekt ben kommer man seg kanskje inn om man er heldig, men er det noe psykisk har man ikke tid til slikt i denne perioden. Jeg undrer meg over hvor mange som bukker under, under denne pandemien og som bare gir opp, jeg forstår dem veldig godt.
Denne runden her føles som å dunke hodet i veggen gang på gang, ventekøer og når man først når frem så får man beskjed om at man muligens men ikke sikkert blir kontaktet iløpet av dagen, og akkurat nå føles ventetiden verst. Jeg er faktisk så sliten at jeg sover mesteparten av tiden, noe jeg aldri gjør ellers.
Mest av alt har jeg bare lyst og få min kjære tilbake til normalen, frisk og rask og slik han pleier, jeg kjenner hvor maktesløs en blir når det ikke finnes en enkel løsning, og for meg som liker og reparere og fikse situasjoner føler ingenting gjør noen nytte.
Jeg forstår ikke hvordan andre klarer og jobbe innen psykisk helse, jeg merker bare at alt livet blir sugd utav meg og at denne maktesløsheten tar det beste utav meg. Jeg hadde aldri klart og jobbet med dette, og føler en takknemlighet for dem som tar denne store og vanskelige oppgaven i samfunnet.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! 
https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
