Kjenner nervene sliter inni meg og at tankene suser i en helvetes fart igjennom hodet, det er vanskelig og konsentrere seg og jeg føler meg milevis langt unna min egen komfortsone, det er på grensen til at jeg har lyst og trekke meg men det er akkurat her jeg liker og være…. helt på grensen..
I morgen skal jeg holde foredrag på en ungdomskole! ikke bare ett foredrag, men vi skal være der hele dagen. Jeg aner ikke hva jeg driver med eller hvordan jeg skal ro dette i land, men jeg hopper i det med begge føtter og satser på at det går bra. Det er i slike situasjoner jeg undrer meg på hva jeg gjør for noe med meg selv, nå når nervene kommer susende og det nærmer seg så føles det som tortur, og alikevel så oppsøker jeg disse situasjonene fordi jeg vet hvor mye jeg vokser på og presse meg selv, og følelsen etterpå er den jeg higer og lever for…. Denne tomme følelsen der man kjenner at man har gjort og fullført noe man aldri i sine villeste fantasier hadde trodd man ville våge!
Dette her er noe jeg aldri i verden hadde turt før, dette er en av disse tingene jeg alltid har vært livredd for og min sosiale angst har alltid stått i veien, jeg tar ett viktig steg for meg selv og håper at andre faktisk kan lære noe av historien min og være mer bevisst på egne valg når det kommer til rusen. Jeg er helt klar over at vi ikke kan hindre de unge i å ruse seg, men jeg mener at vi har ett ansvar og dele den erfaringen vi har for og gjøre det lettere for dem og faktisk be om hjelp om dem noengang vil trenge det, jeg mener at vi voksne som har komt oss ut av rusen faktisk bærer en del ansvar når det kommer til dette feltet, fordi jeg tror vi blir mer tatt på alvor når vi faktisk har gått den lange veien selv. Jeg tror på bruk av egenerfaring i rusfeltet.
Nå skal jeg sette meg ned og prøve og lage meg stikkord til dagen i morgen! tar gjerne imot tips om dere har på lager, for dette kan jeg ikke fordi jeg aldri før har gjort noe som helst lignende! men jeg sier som Pippi! dette har jeg ikke gjort før, så det kan jeg sikkert
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Lykke til.
Men ett år er veldig lite. Og altfor lite til å kalle seg erfaringskonsulent. Det er fortsatt veldig ferskt, og denne fella er det mange som har gått i før deg. Man blir høy på sin egen rusfrie tid, og tar på seg en million prosjekter. Resultatet er ofte en sprekk.
Du bør gå forsiktig frem, dette er veldig prematurt. Å være erfaringskonsulent burde ha et minstekrav på 5 års rusfri tid. Dette er ikke negativt ment, men et perspektiv du bør ha i bakhodet.
Godt poeng og absolutt eit sørgeleg faktum. Men eg kjenner at eg vil supplere litt; Monica skal stå på denne skulen saman med andre i eit felleskap, og det er i regi av skule/helseteneste og ein brukarorganisasjon. Såleis skal ho ha på seg ei “uniform” og spele ei rolle. Noko som er litt lettare å gøyme seg bak, enn å måtte hoppe i slikt aleine. Ho er omringa av gode krefter med mange års rusfrihet, erfaring og kjærleik. Denne kjærleiken går også på å lose vaklande nynyktre tygt og kontrollert fram, men med gode anker rundt om kring. Vi har desverre sett for mange av oss som ikkje har takla overgangen frå belastning til ressurs, og det vil vi prøve å forhindre så godt vi kan. Så perspektivet ditt er viktig og avgjerande for å sikre objektivitet inn i eit forhold som innbefattar brukarmedverknad.
Lykke til! Dette er en del av jobben du gjør for å hjelpe mennesker, og du kommer til å gjøre den bra. Takk for at du engasjerer deg, og tenk på at du tar enda ett skritt på den nye veien som blir til mens du går. Jeg heier på deg, og tror at du holder på å skape deg en svært meningsfull framtid❤️
❤️❤️❤️
Det kom ikke frem av teksten. Jeg ser også at det publiseres en hel drøss av blogginnlegg uten særlig innhold, men med en slags hallelujastemning rundt rusfri tid. Etter å ha frekventert fellesskap i rundt 10 års tid, Hatt rusfri tid, sprukket, og nå endelig knekt koden, så minner dette meg veldig om mange skjebner jeg har sett. Ett år er en god start, men denne ekstreme frontingen skaper en voldsom fallhøyde. Jobber hun trinn ? For meg ser dette ut som å bytte et rusmiddel med et annet. Dop er byttet med ut med ønske om oppmerksomhet. Hva skjer den dagen oppmerksomheten opphører ? Det er da man virkelig ser om dette er holdbart. Jeg skriver dette fordi jeg har sett denne prosessen så mange ganger før, og Her blinker alle varsellamper blodrødt.
Jeg tror jeg har mye mer og leve for enn oppmerksomheten. Jeg er glad i at jeg nå får positiv oppmerksomhet og ikke negativt som i alle disse årene. Jeg tror jeg klarer meg godt, og har de riktige verdiene og holdningene til dette rusfrie livet. Jeg kunne ønsket flere var like ærlige og åpne som meg, så hadde det kansje ikke tatt meg så mange år og faktisk våge og fortelle historien min.