Hjerteskjærende vond avgjørelse, men samtidig så totalt uegoistisk og voksent gjort av deg. Jeg tror og håper barna med tiden kommer til å kontakte deg. Du har tross alt vært der hele tiden!
Ønsker deg alt godt!

Tiden vil komme <3

Du viser styrke💞 Et liv kan by på mange vanskelige utfordringer😥 Det viktigste er å ha tro på at dette er en fase og at det snur med tiden. Barn er igjennom mange faser og takler ting forskjellig. Og ikke alle beslutninger man gjør er like fornuftige, men er nødvendig for at de skal lære på veien inn i voksenlivet. Det viktigste du kan gjøre er å ikke miste troen. Selv om det er tøft å ikke få noe tilbake. Fortsett å vise barna dine hvor høyt du elsker de, selv om du ikke får så mye tilbake nå. Det kan være en fin måte å bygge grobunnen for en annen fremtid. Ha tro på at enhver mørk kaotisk situasjon også kan inneholde muligheter og gjøre deg sterkere. Bruk mest krefter på de tingene som gir deg motivasjon og glede i hverdagen. Det gir deg mere styrke når stormene herjer som værst. Ikke bry deg om stygge kommentarer. De kommer fra mennesker som ikke evner å være rause eller å vise omverden kjærlighet. Og slike mennesker er det egentlig ingen som trenger uansett. Stå på 💞🌸

Så vanskelig det må være for deg. Men jeg vil samtidig si at dette kan jo endre seg over tid. Din sønn er jo i en vanskelig alder også. Du får prøve å være tålmodig og gi det tid. Sikkert en del føleser som skal “ryddes” både hos deg og hos dine gutter.

Dette var vondt å lese. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Ord blir fattige. Det du trenger er en god, varm klem. Hadde jeg vært hos deg nå så skulle du ha fått en av meg. Jeg skriver gjennom tårer, for så sterk var teksten din at jeg ikke maktet å stå imot sorgen din. Å få høre fra din sønn at du ikke er velkommen i hans konfirmasjon, selve inngangen til voksenlivet, skal ingen foreldre måtte høre. At det har kommet så langt er ikke din skyld og heller ikke din sønns. Å ha strevd i avhengighet en periode eller perioder i livet kan skje den beste, og er ikke forenelig med en livstidsdom. Dere, du og dine barn har ikke fått den hjelpen dere har krav på. Man trenger ikke stigmatisering hvis man sliter, men støtte, respekt og omsorgsfull hjelp. Du er ikke «hu derre som rusa seg», du er og har bestandig vært mammaen til barna dine. Barna dine er ikke «barna til den derre rusmisbrukeren», de er barna til en flott og kjærlig mamma. Barn påvirkes av holdninger rundt dem, de skiller lett mellom det som kun bør sies(falskhet) og ord som er ektefølt. Jeg hører ikke din sønn gjennom ordene hans, jeg hører de kommunalt ansatte/fosterforeldres holdninger, holdninger som ikke hører hjemme i menneskelige relasjoner. Holdninger basert på at det bestandig må finnes en skyldig, en som må ta rollen som syndebukk. Jeg kjenner at den moraliserende nedlatenheten som gjennomsyrer barnevernstjenesten har satt avtrykk både hos deg og barna. Disse menneskene, hvis lønn er finansiert over skatteseddelen til hardt-arbeidene norske borgere, elsker rollen som barneGuder som «redder de små» fra sine mislykkede og uegnede foreldre. De er ikke istand til å forstå at i svært mange tilfeller så er det ikke noens skyld at det ble vanskelig. Noen ganger så blir det bare sånn, det vonde skjer uten at noen egentlig vet helt hvorfor, eller hvordan det kunne ha vært unngått. Barnevernsetaten deler ut skyld, og påfører foreldre og barn skam. Skammen sitter dypt, den er vond å bli kvitt, det blir vanskelig å tilgi seg selv, vanskelig å ta tilbake det gode i livet for de som rammes. Selv om barn og foreldre som regel er uskyldige, ofre for hendelser og tilfeldigheter utenfor deres kontroll, så vil barnevernets fiendtlighet, manglende empati og forståelse, nesten alltid forsterke nedsatt selvfølelse. Hvis man får høre hvor dårlig mor man er, hvis barna får høre hvor trist det var at mamma syntes noe annet var viktigere enn dem, ja da er grunnlaget lagt for en vond tid. Det trengs bare å bli sagt en eneste gang, de neste 1000 gangene er det den indre stemmen i deg som gjentar og gjentar det negative, bevisst eller ubevisst. Det trengs utrolig mange gode ord for å veie opp for ett ondsinnet. Jeg er trist og rasende på en gang. Trist fordi du og barna dine ikke er sammen, rasende fordi dere ikke har fått den hjelpen dere trenger til å komme sammen igjen. De som skulle hjelpe, åpne hjertene sine, omfavne dere og gjøre alt i sin makt for at de som hører sammen skal få være sammen, de har isteden projisert sine mørkeste fordommer og iskalde ideologi over på dere. Det hjelper ikke at du var rusa, du er et menneske og har bestandig vært det, også når du rusa deg. Hvis et problem oppstår, så løs det…ikke forsterk det. Hvis noen sliter, så gi kjærlighet og tilby hjelp, ikke kjeft og anklag. Hvis du kjenner deg fanget i mørket, så hjelper det ingen å få høre at, ˋja ja det var selvforskyldt, og barna har det best uten deg´. Det du trenger å få høre er at noen «ser deg», forteller deg at dere sammen skal greie å snu det, få lyset tilbake og jobbe knallhardt for at du og barna dine skal få det godt sammen. Du fortjener å høre at barna trenger deg, ikke det motsatte – for det er ren løgn. Monica, du og barna dine hører sammen. Kjærligheten er ren, den kan ikke leve godt i skyld og skam. Jeg forstår hvor mye du elsker barna dine så jeg blir så utrolig trist når du opplever resignert sorg. Jeg vet jo at denne situasjonen har oppstått fordi de som skulle ha hjulpet og sørget for gjenforening for mange, mange år siden har gjort det motsatte og brutt menneskerettighetene til deg og barna. Jeg ønsker så veldig at dere skal få det fint sammen. Jeg vet dessverre alt for godt hva barnevernet påfører familier av traumer, skyldfølelse, sorg og skam. Jeg vet at de har herjet med deg, vært slemme, nedlatende, arrogante, respektløse, kanskje også direkte ondskapsfulle. Jeg vet hvordan det kjennes, som et overgrep som aldri gir seg, som en kronisk voldtekt! Jeg tror at barna dine kanskje sliter med lignende følelser. Kanskje de sliter med skyld og skam påført dem av barnevernet. Husk at det er vanskelig når man står midt oppi det å vite hvorfor man sliter. Skam er spesielt vanskelig å forstå, fordi det henger sammen med skyld, og kan skade deg også ubevisst. Kanskje det hjelper å snakke med barna om det, kanskje de kan forstå seg selv og deg bedre. Kanskje kan dere få det bedre sammen hvis dere forstår at dette ikke er din eller barnas skyld, for det er ikke det, det er ikke det, det er ikke det. Kan ikke sies nok ganger. Jeg ber om unnskyldning for at jeg blander meg i ting som du har uendelig mye mer kunnskap om enn meg. Jeg har ingen rett til å foreslå eller vite noe som helst, men jeg vil du skal vite at jeg bryr meg, støtter deg og ønsker inderlig at du og barna får det godt, for det fortjener dere. Klem