God morgen verden!
Det er lørdags morgen og jeg har innsett at det ikke er noe poeng med og planlegge noe etter arbeidstid de dagene jeg jobber, jeg får rett og slett ikke gjort noe annet. Jeg regner med at dette bare gjelder i starten og at også jeg blir vant med arbeidslivet men jeg skal love dere at denne overgangen er stor for meg. Disse to første ukene i jobb har jeg kombinert med smerter og hyppige besøk hos tannlegen, jeg går på to forskjellige medisiner for og få bort betennelsen i munnen så jeg har ikke fått fokusert kun på jobb som jeg ønsket, jeg er så glad for at jeg nå er smertefri og ingenting kan ødelegge denne lettelsen, *banker i bordet*.
På tross av smertene og all elendigheten har det skjedd så mange positive ting som jeg bare tar innover meg, jeg har lært så ufattelig mye på disse to ukene og angsten for og ikke være god nok er på vei bort. Jeg tror at jeg faktisk kan mestre dette, over tid.
Jeg har ruset meg i 18år, jeg har mesteparten av livet gått på nav og følt meg som en byrde for samfunnet, jeg har ikke hatt noen mål eller mening med livet og har alltid følt på denne mindreverdigheten. Nå føler jeg meg som en ressurs, en som gjør noe med den dårlige erfaringen sin og faktisk gjør noe nyttig ut….
Det er vanskelig å se for seg hvor jeg kommer ifra i dette nye livet, jeg blir behandlet som ett vanlig menneske for første gang, jeg har stått utenfor “hele livet” og har ikke følt meg verdig disse “normale” rettighetene vi faktisk har som menneske. Jeg husker ikke sist noen kalte meg en hore feks, noe jeg hver eneste dag ble kalla før, det tar tid og tilpasse seg og bli behandlet skikkelig, det er som om innerst inne forventer jeg å bli behandlet som søppel som før.
For bare 2år siden var jeg ingenting, hadde ingen rettigheter som menneske, jeg levde fra dag til dag og det eneste som betydde noe var om jeg hadde rusen eller ikke, livet har blitt så mye rikere etter at jeg tok ett oppgjør men mange ting ved identiteten min er fortsatt den samme. Jeg ønsker og aldri glemme hvor jeg kommer ifra, hvor mye arbeid jeg har lagt i denne rusfriheten og aldri glemme dette menneskelige ved og være en rusmisbruker.
Jeg blir behandlet som ett “Normalt” og “vanlig” menneske nå fordi jeg har vært rusfri i 2år, men noen ting ved meg vil alltid være det samme og jeg kommer til og belyse alle disse tingene helt til jeg ser at også dem som er i rusen blir behandlet med samme verdighet og respekt som jeg nå blir. Tross alt er vi faktisk bare mennesker og jeg ønsker at flere ser smerten og ikke disse dårlige handlingene eller holdningene, at vi fokuserer på det menneskelige og behandler alle med den respekten man fortjener som menneske.
Dette ble dypt på en lørdags morgen men jeg håper at dere skjønner poenget mitt inni alt, dette er noe som ligger nært hjertet mitt og hver eneste gang jeg blir behandlet med ypperste respekt så tenker jeg på hvorfor det ikke har vært slik hele livet, alt ville vært så annerledes om jeg møtte denne den gangen jeg slet som verst.
Lyst og følge oss videre? 👇
Liker du denne bloggen? 👇
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Kjære Monica, jeg gråter inni meg, for vi er nok mange som aldri lærte å se på ALLE med kjærlighet og respekt. Vi er så handicappet på det mellommenneskelige planet mange ganger, og skulle ha skjønt ting så lenge før. Desto viktigere er det at du sier det slik du sier det nå, og nå er du i en posisjon der du kan påvirke mange . Av hele mitt hjerte ønsker jeg deg/dere lykke til i livet og i dette viktige arbeidet ❤️❤️ !! God digital styrkeklem , og god helg 🥰
Stor klem tilbake ❤️
Det er gode idealer. Respekt handler også om gjensidighet. Man gir, og man får. Det handler om hvordan det handles, og måten det kommuniseres. Jeg lurer litt på hvordan du ser deg selv i kommunikasjon?
Siden du velger å ha åpent kommentarfelt, så åpner du for reaksjoner. Når du har beskrevet kriser, så har du fått reaksjoner som er i beste mening. Likevel har du tolket sånt negativt, og ikke helt sett sammenhengen mellom det du deler og logikken i folk sine reaksjoner. Det virker sånn. Du er blitt irritert og sint på meg, selv om det som skrives av meg er godt ment. Råd må ikke følges, de er uansett kun råd. Andre har gitt de samme råd, basert på kriser hvor du har «ropt høyt i store bokstaver». Hvordan skal vi så reagere? Jeg ønsker ingenting fra/av deg, sånn du har uttrykt i affekt. Kanskje det er uvant at noen vil deg godt. Tilbakemeldinger må alle tåle, men de skal være rettferdige og stå i forhold til ytringer/handlinger. Man skyter ikke spurv med kanoner, er det noe som heter, sånn generelt.
Du går lett i skyttergraven, og tolker i verste mening. Kanskje noe å være litt oppmerksom på, og reflektere over.
Når du skal være erfaringskonsulent, så antar jeg at du også vil gi råd – i beste mening. Men, hva vet jeg.