I dag har jeg sittet her i sofaen med Real housewifes i bakgrunnen og har spilt Candy Crush i flere timer, begge deler er diagnoser i seg selv.😂

 

Jeg har ikke funnet ordene til og forklare hvordan jeg har det i dag og har ikke funnet motivasjonen til og poste innlegg før nå. ❤️ Jeg er nok mer ærlig en jeg burde og tar dere med tettere inn en jeg skulle ha gjort,  men jeg velger å poste det uansett.

 

Jeg legger meg for hogg, jeg risikerer stygge kommentarer og at trolla får mer mat men jeg akter å dele åpent for jeg er helt sikker på at det sitter noen der ute og trenger å høre at det finnes andre med samme tanker som en selv. ❤️

 

Det er vanskelig å forklare hvordan det er å gå ifra å være en alkoholiker og en som trenger hjelp og  som ingen forventer noe av til å ha alle disse rollene jeg har fått.

 

Før var det ingen som forventet noe som helst utav meg, det var ingen som hadde tillit til meg og selv om situasjonen var destruktiv så var det trygt for meg. Jeg visste hva jeg hadde å forholde meg til, hverdagen var destruktiv men forutsigbar på ett sykt vis.❤️

 

 

 

 

Nå er jeg ikke bare Monica rusavhengig

Jeg er mor til to

Jeg er kona til Sebastian

 Jeg er datteren til to foreldre med skrantende helse

Vi er pårørende til mange

Jeg er lederen for Måløy etterverngruppe

Jeg er erfaringskonsulent på Rusposten

Jeg er vennen til mange og tanta til flere tantebarn

jeg er en rollemodell, jeg er en foredragsholder OG jeg deler livet mitt på sosiale medier og dermed en offentlig person.

Og nå skal jeg også være studenten Monica med alt som følger med. 

 

Jeg har SÅ mange store roller som jeg aldri før har måttet forholde meg til, plutselig har jeg mennesker rundt meg som stoler på meg og som har tillit til at jeg mestrer de oppgaver jeg er gitt, plutselig har jeg ansvar, ett stort ansvar for veldig mange ulike områder som jeg faktisk aldri har hatt før. Det blir automatisk forventa at jeg duger, at jeg virker når jeg skal og at jeg presterer på ett vis? ❤️

 

Jeg har gått ifra å ha ingenting til å ha alt på få år.🌹

 

 

 

Jeg føler at livet mitt har blitt en liste over ting jeg må gjøre og der livet handler om å få denne lista unnagjort men hva når den er ferdig? hva om hele lista bare ble gjort? ville jeg da blitt ett lykkeligere menneske? sett at denne lista og alt jeg føler jeg må få gjort hadde blitt oppnådd?

 

Jeg er redd for at livet går for fort, at jeg ikke får med meg alle disse vanvittige milepælene!

 

Jeg er redd jeg blir så vant med å klare og mestre ting at jeg vil ta det som en selvfølge? jeg har jo aldri før opplevd å faktisk være fornøgd med min egen innsats, det er liksom ingenting i verden som kan gjøre at jeg føler meg hel, jeg vil alltid mangle noe og jeg tror at det som mangler er at jeg føler meg god nok som jeg er.❤️

 

Nå bare tømmer jeg hodet mitt og jeg er ikke ute etter sympati eller kommentarer om at jeg er best i verden  eller noe, jeg trenger bare å plassere tankene ett sted for jeg er oppriktig redd for at jeg aldri vil komme til ett sted der jeg føler at jeg er verdt alt det her.

 

For inni der ett sted vil det alltid være en stemme som forteller meg at jeg ikke er verdt det, inni meg vil alltid den stemma fortelle meg at jeg aldri vil bli noe, at jeg aldri kommer til å nå de målene jeg setter meg.💔

 

 

 

 

 

Denne stemma som alltid har fortalt meg hvor lite jeg duger, den vil nok ikke forsvinne.

Denne stemma som alltid bare snakker meg ned, som jeg i så mange år har prøvd å overhøre men som alltid bare vil være der som en styggen på ryggen. 

 

Jeg er ei enkel jente som har kjent på livets brutale sider på mange måter, jeg har slitt med selvbilde etter massiv og grov mobbing igjennom mange år, jeg har nesten hele livet slitt med spiseforstyrrelser og har selvskadet meg selv på de fleste måter som er mulig, jeg har opplevd  flere voldelige forhold der det ikke bare ble brukt vold men jeg ble tatt ifra selvrespekten for meg selv, jeg mistet troa på at jeg er verdt noe.💔

 

Jeg har opplevd å på ekte tro at noen skulle ta livet av meg, at neste slag ville føre til telefon til mamma om at jeg var blitt drept av min egen kjæreste. 💔

 

Jeg har mange ganger tatt ett oppgjør med døden, jeg har så mange ganger tenkt at det har vært best og har på ulike måter prøvd å ende livet mitt, jeg har mistet så mange venner til døden altfor tidlig og har opplevd store tap som da jeg mista de to barna mine som faktisk var hele livet mitt.💔

 

 

 

 

Jeg har så mange ganger prøvd å starte på nytt men har feilet gang på gang, jeg har møtt asfalten så mange ganger at jeg har mistet tellingen og jeg tror at denne stemma i bakgrunnen egentlig er opphavet til alt.💔

 

Jeg har ifra start lært at alt jeg måtte oppleve måtte jeg tie om, at du aldri må åpne opp om hva som foregår på innsiden av deg fordi det alltid vil bli brukt imot deg, jeg har lært ifra start at verden er ett stygt sted og at du ikke kan stole på noen.💔

 

 

Mest av alt har verden alltid lært meg at jeg aldri vil bli god nok og at jeg aldri vil bli noe som helst.

Jeg prøver alt jeg kan for å eliminere denne stemmen, den har fullstendig feil og alt jeg opplever nå når jeg viser fargene mine til andre mennesker viser meg at den alltid har tatt feil og at det bare er denne styggen på ryggen som alltid ønsker å ødelegge det bildet jeg har av meg selv. 

 

 

Det bildet har gått ut på dato for lenge siden og jeg er klar for og male ett nytt, ett vakrere og sterkere ett. ❤️

 

 

Lyst og følge oss videre?

👇Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share