Tanken slår meg hver eneste gang jeg sitter der i stolen og pulsen stiger idet jeg ser sprøytene på bordet, tenk og være så redd for sprøyter når man har brukt 1 1/2år som sprøytenarkoman der man injiserte dette hver eneste dag selv.
Etter at blodsykdommen min ble oppdaget lå jeg på sykehus ifra 18.desember til 3.Januar, jeg ble stukket iallefall 10 ganger for dagen og dem tok beinmargsprøver på meg mens jeg var våken, stikkene har gitt meg traumer og jeg håper jeg slipper og gå igjennom dette en gang til.
Alle mine årer var ødelagte etter den perioden der og jeg måtte på røntgen for og ta en enkel blodprøve, jeg tenker meg gru på denne tiden og unner ikke min verste fiende noe slikt. Autoimmune sykdommer er noe dritt og ingen andre enn dem som har opplevd dem selv vet hvordan det føles, disse sykdommene man ikke kan se på utsiden. Man føler at kroppen svikter en, rett og slett.
Jeg er typen til og fleipe bort ting som egentlig er alvorlige, jeg pleier og si til dem som stikker meg at det er ganske så paradoksalt at en som har vært sprøytenarkoman sitter og er så redd for en enkel blodprøve, jeg ikke redd lenger for hva andre mener og tenker om meg. Jeg er den jeg er om jeg er redd for sprøyter eller ikke.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
