Jeg vil starte dette innlegget med og si at dette har vært noen knallharde dager, jeg har hatt det så sinnsykt vondt inni meg og har ikke visst hva jeg skulle gjøre. Jeg er til vanlig en sosial jente og elsker mennesker, jeg er åpen og ærlig men når slike ting skjer så lukker jeg meg inne, denne gangen trengte jeg litt tid til og bearbeide det i mitt eget hode.
For første gang har noen såret meg skikkelig og jeg har klart og sortere og finne svaret helt på egenhånd uten å klikke i vinkel og gå tilbake til den jeg en gang var, jeg føler meg voksen! jeg føler meg langt mer moden en noensinne, jeg føler meg som en kvinne som står ved min mann og kjemper. Tilliten er brutt ned men jeg sier ikke at den ikke kan reddes, jeg sier ikke at den alltid vil være ødelagt, for innerst inne forstår jeg.
Jeg tror at med klare regler for hvordan vi fremover skal ha det og at vi tar grep om tingene så vil ting bli bra igjen, jeg tror at om Sebastian nå viser at han er villig til og kjempe at tilliten vil komme tilbake. Jeg tror på kjærligheten for første gang i mitt liv. Jeg tror at vi begge ville angret resten av livet om vi ikke satset nå, om vi ikke gir alt så kommer vi til og tenke tilbake på dette og tenke at vi burde gjort noe mer, jeg ønsker ikke å sitte og angre på noe.
Jeg tenker at vi kommer oss på beina igjen, kommer oss oppå hesten og slikker sårene etter denne episoden og kommer tilbake som sterkere en noen gang. Åpenhet og ærlighet er de to tingene jeg setter høyst i verden, om man bare holder seg til disse verdiene så tror jeg at alt kan repareres og at livet kan bli både langt og lykkelig for oss.
Lyst og følge oss videre? 
Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 
meld dere inn og følg oss videre Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share