Min rus er mitt ansvar, og det har jeg vært klar på hele tiden.
Nav har ikke ansvaret for min rus, heller ikke konsekvensene som følger av min rus.
Min rus er ingens feil, det er fullt og helt min egen feil.
Ja! Det er mange grunner som ligger bak men det er mitt ansvar som rusavhengig.
Jeg kan legge skylden på andre, eller syns synd på meg selv.
Men kommer jeg noen vei da? Det er så mange rusmisbrukere som dynger seg ned i bekymringer, på alle fronter i livene sine og ikke ser en utvei. Dem ser rett og slett ikke noe lys i tunellen og har INGEN grunn til å ikke ruse seg. Man sitter sammen i ett miljø der alle gjør det samme, og en lager seg en klikk det er helt sykt å komme utav. Det blir familien din, og det er der du føler tilhørighet og trygghet. (Ikke alltid trygghet).
Det blir dine beste venner og eneste venner, men du vet også at personen foran deg kan stikke deg i ryggen når som helst og svikte deg for ingenting. Rusmisbrukere tenker på seg selv, og bare seg selv. Vi blir egoister uten sidestykke og rusen blir vår eneste prioritering. Vi lyger, manipulerer og har ingen tillit til noen rundt oss. Svikene vi har opplevd har gjort oss mistenksomme, og det er ikke meningen.
Min kjære kan si at han elsker meg om morningen, men om kvelden kan jeg være usikker i meg selv om han virkelig kommer til å bli hos meg, ikke svikte meg. Og det har INGENTING med han å gjøre. Jeg har en indre tvil på andre mennesker som jeg tror har komt etter masse dårlig erfaring og at jeg har vært i miljøet i så mange år.
Vi elsker jo hverandre og trenger hverandre, men vi kan ikke stole 100% på hverandre, noengang.
Nå når jeg har valgt ett rusfri liv ser jeg forskjellen. Jeg ser forskjellen på å ha en rusfri venn og en som ruser seg, og jeg klarer å slappe mer av inni meg. Det skjer ikke noe hver eneste dag som setter hverdagen på hodet, og jeg har det mer stabilt. Jeg har det mer stabilt når jeg vet at jeg ikke får melding om masse drama rett rundt hjørnet, jeg får det mer stabilt når jeg våkner kl5 på morran edru og frisk og kan hoppe rett i kaffekoppen, og masse på dagsorden.
Jeg orker ikke å være fyllesyk igjen, og smaken av en tam og varm tuborg får meg til å fysisk brekke meg 😛 den tuborgen smaker av skam og mislykkethet for meg oppi mitt eget hode. Jeg forstår ikke at jeg ikke har fått øynene opp før nå, men ryggbrekken min satt alt på hodet, og jeg føler jeg har sett ett slags lys og ser ett så stort mål der fremme at å sprekke nå er ingen alternativ. Jeg føler jeg nå har ett valg, at rusen ikke opptar min hverdag som den en gang gjor. Jeg føler jeg fyller dagene mine med ting jeg har LYST til å gjøre, som motiverer meg. Og da trenger jeg ikke å sitte her i kveld med alkoholen min og tynge meg selv ned.
Min rus er mitt ansvar, og nå tar jeg ansvaret for den! Jeg skal kjempe mot den, og vise hvem som er sterkest av oss. Jeg vil stå opp for andre som ikke har kreftene til det, fordi jeg er motivert til å stå opp for brødrene mine som er svakere enn meg, dem som ennå ikke har grunner nok til å bli rusfrie! Jeg står opp for dere nå, jeg håper dere respekterer meg for dette og ikke føler jeg er hovmodig og tror jeg er bedre enn dere. For det er jeg overhode ikke. Jeg er den samme galne Monica, og det kommer jeg alltid til å være for dere. Jeg elsker dere av hele mitt hjerte, jeg håper dere følger min vei og klarer dette dere også, for det er SÅ verdt det! Og jeg hjelper dere, så lenge dere er rusfri ærlig og åpen med meg. Jeg er alltid parat kjære kamerater <3
Nå er jeg temmelig ferdig etter dagen, med to befaringer, legevisitt, banklån i ORDEN! Fikk nok til å dekke inn bilen jeg skal hente ilag med Stine med familie og min kjære i morgen! Og gjelden min, så jeg ikke har kreditt og dritt mer. Jeg har ordnet tror jeg en skikkelig bra pris for oppussingen som kommer senere her live på bloggen! Jeg har snakket med masse venner som jeg ikke har snakket med så mye med når jeg har vært i rusperioder 🙂 og det er som balsam for sjelen!
Jeg legger langsiktige planer fremover hele dagen føler jeg, jeg planlegger ting godt og tenker igjennom beslutninger mange ganger før jeg tar dem. Jeg føler meg klar i hodet, men akkurat nå er jeg trøtt…. jeg våknet jo tidlig i natt :P.
Mulighetene ligger for mine føtter, og jeg er for første gang rede for å hoppe i alt av nytt og teste hvordan livet kan være uten rus. Joa jeg kan jo ikke hoppe fallskjerm, ta store karuseller eller hoppe fra Eiffeltårnet, men det er så masse annet der ute, som jeg har lyst å prøve!