Annonselinket innlegg
For lille meg i lille Måløy by er dette helt sykt, og ikke til å forstå. Jeg er helt utav meg selvopplevelse, men det føles godt!
Jeg fikk spørsmål fra en journalist om jeg angret på att jeg gikk ut med dette eller startet denne rusetterverngruppen som blir så fin.
Svaret er neeeei…
og når jeg ser antallet klikk på denne bloggen her som egentlig bare var tenkt for meg, for vanlige normale daglige ting, så vet jeg hvorfor jeg ikke angrer ett sekund. Folk får nytten av den, dem kommer igjen og igjen og leser, og lærer! Dem forstår plutselig problematikken som dem lenge har lurt på. Jeg har erfaringer jeg kan dele, som funker. Så hvorfor ikke?
Jeg bryr meg ikke om klikk, jeg bryr meg om dem som kommer tilbake igjen jeg, for å lese mer og lese det nye jeg kommer meg. Jeg bryr meg ikke om dem som klikker seg innpå ved en feil eller dumper over bloggen og går ut igjen.
Jeg bryr meg om opplæringen, om å dele livet mitt som har vært begivenhetsrikt men usunt for meg. Jeg vil dele erfaringene mine som har gjort meg så klok som jeg er, jeg har betalt hardt for disse erfaringene, så det hadde vært dumt å la dem gå til spille.
Bloggen kan bli veldig fokusert på rusproblematikk til tider, men jeg prøver også å dele fra hverdagen min så spennende som den har blitt. Jeg prøver å være variert, men saken brenner jeg for, og jeg har mye på hjertet mitt.
Jeg ønsker ikke bare å lage en blogg, om mote, kroppen min eller annet bullshit. (No affense). . Jeg vil lage en blogg med innhold, lange innlegg og masse info, om hvordan du kan møte dine medmennesker på veien.
Empatien min har alltid vært stor, jeg gir for mye hele tiden, av og til blir jeg utnyttet og brukt. Men jeg lærer på veien, og får som regel mer enn jeg gir..
jeg ønsker varierte lesere, og jeg ønsker å gi dere en variert blogg. Men rusen sitter i beinmargen min, ja faktisk bokstavelig talt. Jeg har hørt det ligger i håret ditt resten av livet, men det var en avsporing.
Jeg fikk også spørsmål om jeg sitter og blogger hele døgnet, og kjører meg selv ut på dette. Jeg blogger når jeg føler for det, når jeg har tid, og når jeg har noe konstruktivt eller spennende på hjertet. Jeg sitter ikke her og presser ut ordene, og jeg slipper å se på tastaturet. Jeg sitter nå og ser love Iland og blogger til dere. Jeg tenker ikke en gang 🙂 jeg hadde ikke hatt tid til å sitte hele dagen å blogge når jeg har så mange ting ellers, og ett innlegg tar meg Max 5 min! Sånn er det når en åpner seg etter så mange år, og har funnet en metode for seg å tømme seg på. Det er viktig.
Det er helt sykt att bloggen har blitt så stor, og jeg håper den bare vokser, så vi kan bruke den for alt det er verdt for å hjelpe andre. Min drøm er att alle skal bli sett, som dem de er, forstått og respektert nok til å få tilpasset hjelp.
Det er min drøm, og jeg kjemper til skrivekrampen tar meg om jeg må 🙂 men jeg er glad dette faller så lett for meg, hadde vært fryktelig travelt å tømme seg så mye hver dag om det skulle være anstrengende!
Jeg ranglet jo i natt, for første gang siden operasjonen og satt og kosa meg med bloggen og spiste mat. Nå våknet jeg 8 av alarmen for å vekke han gut, og DET er første gang jeg våkner av alarm.. og ikke svette og uvelhet. DEILIG!
Nå er det kaffi i mikroen fra First Price dårlig vær ute, og gleden over dagen som kommer. Jeg har akkurat stått opp, litt trøtt i øya men veldig klar for action i dag også… jeg føler meg frisk jeg nå. Ingen hangover, ingen dårlige tanker. . Og ingen stress …
I dag får jeg dabadaptereren min <3 jeg fikk den helt gratis MED montering! Herrelighet!
Så skal jeg bruke dagen til å hjelpe mine venner med praktiske ting, bare fordi jeg har tid og energien til dette. Jeg skal snakke med ruskuratoren til noen, jeg skal ordne noe på nav og jeg skal bruke alt jeg kan og erfaringene mine, til å dele våres historie.
Så håper jeg att dere har gleden av att jeg deler mitt liv, legger meg flat og gjør meg sårbar. For første gang i mitt liv.
C4 fra gymgrossisten med forskjellige smaker.
