Det finnes en millioner veier inni rusen og hver enkelt av oss bærer med oss en unik historie, og på samme måte finnes det en millioner veier utav den. Det er komplisert og ingen fasit og magisk formel eller en kur for den del, veien er hard og lang og mange gir opp! Og jeg forstår dette så inderlig godt.
Dette er ingen konkurranse om hvem som har det værst eller hvem som har rusa seg hardest eller mest, og jeg har mange ganger fått kommentarer på at vi rusavhengige virker å konkurrere om hvem som er værst iblandt oss. Jeg vil tørre og påstå at det heller er tvert imot, jeg kunne ønske at min historie var en rosenrød solskinnshistorie jeg var stolt over, det finnes ingenting i fortiden min som jeg bærer med lett hjerte, og det kravler faktisk under huden min hver gang jeg sier høyt at jeg er en narkoman. Det sitter langt inne og det er kort tid siden jeg klarte å innfinne meg med at jeg er rusavhengig, fordi det er så stigmatisert der ute og jeg føler meg svakere og som ett dårligere menneske med en gang jeg innrømmer det høyt. Det siste man ønsker er jo å møte noen for første gang, og si høyt at man er en narkoman, det betegner deg som menneske med en gang du sier det høyt og preger også førsteinntrykket til mennesket du møter, du får en label på deg uansett hvor mye man nekter for dette, og mennesker flest er mer dømmende enn vi liker og ta innover oss. Vi mennesker dømmer hverandre. Punktum!
Jeg har funnet min vei utav rusen etter 18år med rusmisbruk, jeg har gjort alle feilene man kan gjøre og rota det skikkelig til for meg selv, jeg har gått på smell etter smell og har gjort feil som vil prege resten av livet mitt, og fikk livet i gave da jeg falt ned og knakk ryggen rett av og stod i fare for å dø av blodsykdommen som ble oppdaget. Jeg måtte lære på den harde måten, bokstavelig talt! Men jeg kunne gjort som alltid og bare børstet det av meg, skrevet meg ut etter å ha frisknet opp etter operasjon og fortsatt i det mønsteret jeg alltid har gjort. Jeg måtte ta ett skikkelig oppgjør med meg selv, og jeg måtte bli skikkelig forbannet på meg selv og min egen rus før jeg innsåg alvoret, jeg måtte for første gang i mitt liv legge ansvaret for min rus der den burde vært hele veien, nemlig hos meg selv, og opplevde å få rusen helt oppi halsen. Jeg måtte først stå fullstendig ansvarlig for alle mine tåpelige valg igjennom 18år med rusen før jeg innsåg galskapen og at jeg sakte tok mitt eget liv. Det var ingen andre å skylde på og jeg opplevde for første gang i mitt liv og hate rusen og meg selv for å ha latt den kontrollere meg og min rolle her i verden.
Jeg er ikke bare Monica som er rusavhengig, jeg er en datter, forlovede, venn og bekjent, men aller først så er jeg en mor! Når de to perfekte barna mine ikke var nok til å få meg til å slutte å ruse meg, på tross av den store kjærligheten bare en mor kan føle og kjenne seg igjen i, så sier det litt om hvor sterk denne kraften i en avhengig er, det sier litt om hva som skal til for å slutte å ruse seg. Det er ikke gjort på en dag, og det hjelper ikke å ta ifra mennesker rusen, sette dem på antabus eller bure dem inne, dem må gjøre det for seg selv og fordi dem har ett indre ønske, ett ekte ønske om å endre livet sitt. Det nytter ikke med tvangsinnleggelse, det funker bare for å redde livet til mennesker, for den lille perioden du kan ha dem på tvang. Det nytter ikke å reise rundt og prøve å omvende mennesker som ikke ønsker det, og min historie nytter ikke for mennesker som ikke er mottagelig for å slutte, eller endre livet sitt.
Jeg måtte stå i reell fare for å dø, før jeg innsåg at jeg har lyst og leve. Det må noe kraftig til, der du ser konsekvensene av rusen din før du innser hvor blind du har vært. Det nytter ikke å fortelle en rusavhengig at du har vært i kjelleren og at dem må slutte å ruse seg for å unngå og ende opp som deg. . . Det har aldri fungert for meg å høre at andre vet hvordan jeg skal leve livet mitt, og hver gang noen ba meg om å slutte å ruse meg gikk det bare en jævel i meg som gjor at jeg bare drakk enda mer. Man må i kjelleren, og gjerne i kjelleren nedenfor kjelleren før man innser hva man holder på å miste.
Alle må finne sin vei ut, og plukke ut det som funker for dem. Ingen har noen fasit på dette livet, eller hva som er rett og galt, samme med rusfriheten, du må gjøre den til din egen, gjøre det på grunn av dine grunner, og leve slik livet fungerer for deg selv. Livet er ett puslespill som blir til mens du legger det, bit for bit begynner det å gi mening og ett fullt og helt bilde. 
Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
