Barna mine har ikke fått den beste starten i livet, dem lever også med oddsene imot seg, og er barnevernsbarn. Barnevernsbarn får en rocky start på livet generellt og får andre utfordringer enn andre barn som vokser opp i en trygg familie med alt på stell. Det var ikke slik for mine barn, og dem opplevde å bli tvangsplasserte bort ifra alt dem kjente, alle venner og all familie ble revet bort fra dem når dem var veldig små, og helt uskyldige oppi det hele. Ingenting med situasjonen min var deres feil, og dem ble bare offer for at jeg valgte rusen isteden for å være hjemme med dem, som jeg hadde vært i flere år. 
Jeg kommer alltid til å hate meg selv for det som skjedde, men er glad for at jeg aldri rusa meg sammen med dem, eller lot dem bli vitne til problemene mine, jeg vernet dem fordi jeg selv har vokst opp med rusen nært på kroppen. Jeg var fraværende, jeg stakk av for å ruse meg isteden for å passe på dem, som ble overlatt til foreldrene mine, jeg var fraværende følelsesmessig, og jeg kommer aldri til å tilgi dette sviket.
Barna mine har hatt det fantastisk bra, dem har fått vokse opp med familier som på ekte elsker dem, og gjør alt for dem, og på mange måter har barna mine dobbelt opp med familie. Det gjør vondt å ikke være mamma, når man har vært det i noen år, og plutselig står der uten dem, for aldri i min villeste fantasi kunne noen ta ifra meg barna mine, som var mitt alt. Vi er i en spesiell situasjon, og min rolle som mor har vært igjennom prøvelser i alle disse årene, for hva er min rolle oppi det hele? Når jeg er på besøk hos barna mine, hva skal jeg bidra med, hva skal jeg tilføre dem slik at dem husker meg? Hva når dem begynner å kalle noen andre mamma? Hvordan skal jeg klare å legge bort mine problemer når jeg er sammen med barna mine? Og hva skal jeg gjøre med denne sannheten som ligger oppå oss som en stor mørk sky?
Jeg har valgt å være brutalt ærlig ifra første stund med mine barn, og jeg har sagt hundrevis av ganger at dem må spørre meg om det er noe dem lurer på, og jeg er redd dem sitter med tanker som dem ikke våger ytre fordi dem er redd for å såre meg, det er mitt værste mareritt, fordi det var der alle mine problemer startet! Barna skal aldri tvile på hvor høyt jeg elsker dem, og at det ikke var fordi jeg ikke var glad i dem, at dem måtte flytte. Jeg tenker at denne bloggen kan være svaret på mange av spørsmålene som kommer, og jeg har faktisk datteren min i ryggen når det kommer til blogg, og utlevering. Og hver gang hun skriver at hun er stolt av meg får jeg belønningen, kjærligheten og alt jeg behøver, for dem er det viktigste oppi alt. 
Barna er det vondeste for meg å snakke om, tiden den gangen er helt forferdelig å tenke på, og fortsatt har jeg noen bilder oppi hodet jeg ser for meg når jeg kjenner en viss lukt, eller noen sier noe spesielt. Jeg har traumer, som jeg nå arbeider meg igjennom, og denne bloggen blir en viktig portal for dette. Akkurat nå føles det ikke så vondt å skrive dette innlegget, som første gangen jeg satt her og gråt og skrev, jeg får det på avstand, jeg forstår mer av hvorfor det ble slik, og jeg innser at jeg ikke kan gjøre noe med fortiden lenger, jeg må legge alt dette agget, i å bli bedre, og det akter jeg å gjøre.
Barna kommer alltid til å være der, jeg kommer aldri til å miste dem, selvom dem er på avstand, og snart er dem voksne nok til å bestemme saker selv. Jeg akter å jobbe dritten av meg, for å bli bedre og sterkere, og jeg har alltid disse to menneskene i bakhodet imens jeg arbeider med meg selv, for dem er tross alt det viktigste jeg har i livet mitt <3 jeg er en stolt mamma! Jeg har tatt noen dårlige beslutninger i livet, men jeg står fortsatt sterk her, og jeg håper barna mine kan lære av historien min. Jeg er imot å skåne folk ifra sannheten, for den kan bære på svar som unngår at barna mine sitter med tanker som er skadelige for dem. Jeg ønsker å vise at det er greit å drite seg ut, så lenge man lærer av det, og blir sterkere!
Jeg har gruppe på Facebook! Tilbaketillivet heter den og der poster jeg alt nytt som skjer her 🌹❤️
