Etter hvert samvær så går jeg rett i kjelleren og opplever en bunnløs sorg, jeg kjenner på alt jeg mister og ser alle disse store forandringene på barna mine fra hvert samvær, for jeg får tross alt bare se dem annenhver mnd, og dette året her har vært helt spesielt. Nå under korona har jeg ikke møtt dem like ofte, og i alderen dem er i, så forandrer dem seg drastisk både utseendemessig, i interesser og i oppførsel..
jeg merker jeg faller utenfor, og at jeg ikke på samme måte som før riktig kjenner barna mine.
Jeg opplever en sorg bare en mor kan forstå, som jeg alltid gjør etter å ha møtt dem <3 for samværene i seg selv er noe jeg ser frem til flere uker i forveien, jeg bygger opp forventninger, og er egentlig fint ferdig allerede før jeg har møtt dem, jeg kjenner meg skikkelig psykisk sliten, og luften er for alvor ute av ballongen. Men det hele er bare verdt det! 
Nå ønsker jeg bare at reisen hjem går fortere en normalt, og at jeg bare kan legge meg under dyna når jeg kommer hjem og gå i dvale til mandag, for det finnes ikke en eneste ting her i verden jeg ønsker å gjøre akkurat nå, annet en å pleie meg selv og hjertesorgen jeg føler.
Det er tungt å være mamma på avstand, men jeg kjenner på en så stor kjærlighet og stolthet hver gang jeg får se hvor voksne, smarte og vakre barn jeg har <3 de to største motivasjonene noen kan ha i livet, og jeg føler meg så heldig! 
