I dag er det 482 dager siden jeg tok den siste slurken av en øl, det er 482 dager siden jeg knakk ryggen min rett av og fikk vite at jeg hadde en alvorlig blodsykdom, Det er 482 dager siden jeg tok det viktigste valget i hele mitt liv. Det føles helt snålt at jeg sitter her 482 dager senere og er om mulig enda mer sikker på alt rundt meg, jeg er oppegående og relativt frisk, jeg klarer meg selv og sitter ikke i rullestol, det er tilfeldigheter som har ført meg hit og denne intense troen på fremtiden.

Jeg har sagt før at jeg ikke tror på tilfeldigheter, at alt skjer av en grunn og jeg er hellig overbevist om at også og knekke ryggen var en del av denne planen, det måtte skje for og åpne øynene mine, det måtte til for og endre tankesettet mitt fullstendig. Noen ganger må brutale ting til for at endring skal skje. 

På disse dagene har jeg fått gjort mer enn hele mitt liv tilsammen, og det har vokst frem følelser jeg ikke ante jeg savnet, denne kjærligheten til andre mennesker og meg selv, denne tilliten til at det faktisk vil ordne seg i enden der, dette håpet om bedre dager og ikke minst løsninger når man står oppi ting og det løser seg og brikkene faller på plass. Jeg kommer ifra kaos og nå roer dette kaoset seg litt etter litt.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Evnen til og se at kaoset er selvskapt, at mye av kaoset kommer av egne handlinger og reaksjoner, at man klarer og “rydde opp”! dette har betydd mye for meg, og gjort det lettere og få orden på livet rett og slett. Når man slutter og ruse seg er alt fullstendig kaos, men etterhvert kommer denne sjelefreden og roen som gjør at man klarer og stå i det og ta en real omgang med alt som skaper dette kaoset, man vurderer på en helt annen måte og prioriterer ut disse faktorene som ødelegger, man klarer og luke ut ting i livet som ikke er bra for en uten og føle på at man er egoistisk av den grunn. Alt dette må til for og få orden på ett liv etter kaoset har herjet i 18år. 

Jeg føler jeg har vært igjennom en krig, en krig mellom meg og meg selv men også med alle andre, det har vært en krig på liv og død men her står jeg rak i ryggen tilbake og har gjort endringer som står fast i sjelen min, jeg ser bare målet og veien dit, ingenting kan stoppe en når man er bevisst alt som skjer og alle farer rundt en. Jeg har troen på dette livet, og jeg ønsker og leve det hver eneste dag som om det er den siste. 

Alle disse spøkelsene som jeg kaller dem, skal en etter en bli avslørt og tatt bort, dem skal ufarliggjøres i mitt eget hode og jeg skal ta ett real oppgjør med dem, jeg er ikke redd dem lenger så jeg vet at traumeterapien hjelper meg videre, jeg er ikke lenger den samme som før og nekter og legge meg ned og gi opp. Ingenting skal få lov og stå i veien lenger, eller plutselig dukke opp så jeg må avlyse hele livet mitt, ingenting som har skjedd i fortiden skal få ødelegge, rett og slett. 

Dette nye livet skal læres steg for steg og jeg føler at jeg har all tid i verden, alt dette er verdt det fordi der jeg kommer ifra var det så mye verre. Jeg ønsker meg oppriktig ikke tilbake, til og ikke føle, ikke se disse vakre tingene rundt meg, ikke elske eller nyte, der rusen er det eneste man har igjen. 

Ingen mennesker ønsker og være i slike situasjoner, det er ingen som vokser opp med en drøm om å bli rusavhengig, det er bare så sinnsykt vanskelig og komme seg ut, men jeg står klar om noen ønsker og gå samme veien. 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share