I dag tikket meldingen jeg har ventet på inn og først nå lar jeg meg selv kjenne på alle disse følelsene og tankene, jeg har utsatt alt til datoen var satt og jeg har holdt meg selv i skinnet. Jeg har en evne til og klare og utsette slike ting, mentalt og det setter jeg pris på. Først i dag lar jeg meg selv få lov og kjenne på hva denne operasjonen betyr for meg. 

Jeg er ett stabeist som vi kaller det her på mine trakter, jeg biter gjerne i meg en del ting uten og skrike det ut, allerede 1 mnd etter den store operasjonen var jeg på beina igjen og fit for fight. Med det samme etter operasjonen når jeg fikk vite at bevegelse ville gjøre sinnsykt vondt men ikke gjøre noen skade presset jeg meg selv utav sykesengen og oppi rullestolen på tross av at jeg aldri har hatt så vondt i hele mitt liv som da. Jeg er ett stabeist som ikke gir seg. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ulykka var en traumatisk opplevelse og faktisk det verste jeg noensinne har opplevd men også det beste som noensinne har skjedd, når jeg sier det høyt høres det helt sykt ut men denne fatale ulykken snudde livet mitt og ga meg livet i gave, jeg fikk en ny start som ikke mange får, jeg grep den men akkurat i dag lar jeg meg kjenne på disse følelsene og tankene denne opplevelsen bringer. 

Jeg sier det ikke høyt men hver gang jeg går ned trappen her hjemme kommer bildene i hodet, som små glimt ifra hva som skjedde den gangen, jeg ser for meg meg selv som en filledukke ned den trappen og jeg vet ikke om det stemmer eller om jeg bare innbiller meg lyden ifra da jeg traff ene trappetrinnet og brøt ryggen tvers av på midten. Jeg husker jeg forstod alvoret med det samme, jeg har falt mange ganger men aldri som dette. 

Jeg husker raseriet på meg selv og rusen idet legen kom springende inn og ba meg om å ligge musestille, en liten bevegelse ville gjøre meg lam for livet. 

Jeg husker de tre sammenhengende dagene med luft i hele magen, krampene og frykten for og bevege meg uten og mene det. 

Jeg husker alle blodprøvene, ja det ble tatt så mange at jeg i lang tid etter denne ulykken måtte på røntgen for og ta en vanlig blodprøve, alle årene mine var ødelagte. Jeg husker når dem måtte ta beinmargsprøve ifra halsen min i våken tilstand og med grusomme smerter ifra før. Jeg husker røntgen, jeg husker hvor jævlig det var og ligge i alle disse maskinene og jeg husker når dem trillet sengen min over humper igjennom hele Haukeland sykehus, jeg trodde jeg skulle dø der. 

Mest av alt husker jeg angsten, angsten for og havne i den jævla rullestolen. Tanken på at barna mine skulle få en funksjonshemmet mor fordi hun valgte det selv. Dette vanvittige raseriet som for første gang var rettet imot meg selv og rusen, der raseriet egentlig skulle vært hele tiden. Smertene glemmes men raseriet ønsker jeg og alltid gjemme i minnet mitt, der jeg for første gang i hele mitt liv la ansvaret der det hørte hjemme, det skal jeg nemlig bruke resten av livet mitt.

Alt dette kom opp idet meldingen ifra Haukeland tikket inn, alle disse følelsene og tankene. Alt dette veller opp hver eneste gang jeg tenker på ulykken som endret hele livet mitt. 17.mars kan dette bli ett avsluttet kapittel, først når jeg får operert ut alt metallet jeg har i ryggen kan jeg for alvor bli hel igjen.

Etter over 2år kan jeg endelig se frem til å bli ferdig med dette og slippe og tenke på dette hver eneste dag. 

Lyst og følge oss videre? 👇

Liker du denne bloggen? 👇

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share