I skrivende stund er det langt over ett døgn siden meldingen tikket inn på mobilen min og fikk hele sjela mi til og riste, det er også over ett døgn siden jeg fikk lovnad i telefon om at ting skulle sjekkes opp og jeg skulle være den første som ble ringt tilbake.
Ett døgn etterpå sitter jeg her og vet like lite som i går, om en sykdom som vil føre til at vi må replanlegge hele livet våres, gjøre endringer for og tilpasse oss og ta store forhåndsregler.
Å få en slik melding etter over ett år med masing og telefoner, der jeg har prøvd å få svar var som å få ett slag i trynet. Som at noen sier at vi som pårørende ikke er verdt noe som helst og jeg ble skikkelig sint på pappas vegner som sitter med like store spørsmål som oss.💔
Forkastelig måte å håndtere pårørende på og in the end er det faktisk de pårørende som tar den største jobben, oss hjelpeapparatet faktisk må anvende og vi som vil ta mesteparten av jobben.
Tankene mine går til disse som faktisk ikke har mennesker rundt seg, bor aleine og bare har hjelpeapparatet rundt seg, har dem noe dem skulle sagt? velger dem sin egen hverdag? får dem all informasjonen dem trenger? har dem ingen stemme?
Jeg er utrolig skuffet, om la oss nå si at han har denne sykdommen….
Skulle jeg da få vite om dette igjennom en tilfeldig tekstmelding? etter ett år med kamp for og få svar?
At jeg sitter her ett døgn etter at jeg ble lovet å bli ringt opp igjen forteller meg alt.
Det sier alt om hvor lite verdt vi pårørende er, jeg mistenker at pårørende bare blir ansett som masete og problemskapere. Fordi vi våger å stå opp for de vi holder kjær når dem selv ikke er i stand til å gjøre det selv. 💔
Lyst og følge oss videre?
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Dersom det dreier seg om utredningen av ev. demens hos din far, som du skrev om for over ett år siden, så tar jo ikke det lange tiden å få svar på. Har både jobbet med demente og selv vært pårørende, og det er jo pårørende som først legger merke til de, i begynnelsen, små tegnene på forandring av personen. Som pårørende er det vel noe dere har spurt lege og fagpersonell om. Har vært i en del møter om diagnose, og veien videre for den syke og oss prørendr. Noen velger å ta vare på sine hjemme, så lenge det går, også med hjelp av gjemmesykepleie. Andre gjør det ikke. Så det er jo ikke som at nå skal alle pårørende trå til og ta seg av et menneske med kognitiv svikt. Å være på et senter noen ganger, og timer i uka, avlaster pårørende, men den syke enda bor hjemmr. Korttidsopphold på sykehjem er også et tilbud.
Lykke til 😊
❤️