Nå sitter jeg og venter på det faste venterommet, denne gangen handler det ikke om kreft men det har gjort det i mange år nå, først var det meg som måtte fjerne en del av livmoren og jeg fikk kreftbomben etter jeg hadde tatt en abort (noe som var ett forferdelig personlig valg for meg). Så var det pappa i 2018 der kreften var så stor som en håndball i magen før den ble oppdaget. Vi har tilbringt så mye tid på dette venterommet og kreft har blitt en merkelig del av hverdagen.

I begynnelsen forbant vi kreft med død, det var en automatikk i det og jeg kjente få som hadde hatt det og overlevd, nå er vi to eksempler i huset på at det faktisk kan gå veldig bra men det som er så merkelig er denne normaliseringen kreften får i livene våres etter at både pappa og jeg har vært igjennom dette.

Vi snakker om kreft som alle slags andre plager, vi snakker like lett om kreft i våres familie som en influensa og det er ikke lenger så fryktinngytende og sitte på dette venterommet, jeg kunne faktisk likegodt vært på ett tannlegekontor. I begynnelsen var jeg stiv av skrekk i disse stolene, jeg satt bare og talte minuttene men nå sitter jeg faktisk og slapper av med bloggen min. 

Nå var ikke min situasjon så alvorlig men da jeg fikk påvist en autoimmun sykdom så ble dette også avdelingen jeg måtte oppsøke hyppig, på en måte er jeg litt glad for at jeg fikk noen gode erfaringer før jeg måtte i ilden igjen her igjen, og erfaringene med at så mange mennesker faktisk blir friske i dag gjør det lettere og snakke åpent om kreft som er ett drittord.

Vi alle tenker at kreft rammer bare alle andre og ikke oss selv, men alle tenker det samme så #Sjekkdeg!

Har dere lyst og følge med videre?

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook!  meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share