Jeg har nå forstått gangen i dette, klarer du og gå for egen maskin, gå på do, spise greit og ikke knaske smertestillende så er du good to go! det går kjapt i svingene og plutselig er jeg for frisk til og være her, dagen etter en stor ryggoperasjon.
Planen videre er at jeg blir hentet av svigers og min kjære og skal være i Bergen til søndag, siden min kjære har fri og vi ikke har sett dem på lenge, det jeg faktisk gleder meg mest til er og sove uten å konstant våkne av høye lyder eller smerterop, jeg har faktisk brukt mesteparten av natten på og passe på pusten til de andre som ligger her og kjenner at det er stressende og være på ett så stort sykehus.
I dag har jeg klart og fikset sminken og kledd på meg vanlige klær, jeg har hatt noen episoder med besvimelse men jeg har masse folk rundt meg også hjemme. Det har ikke helt gått opp for meg at det er overstått og at jeg skal tilbake til hverdagen, slike opplevelser tar tid før man klarer og bearbeide det. Nå venter massiv opptrening og masse tålmodighet ifra min side.
For det første har jeg aldri følt meg så våken som i går kveld og i natt og jeg strevde skikkelig med og få sove, på store sykehus er det aldri stille og utenfor fyker helikoptrene frem og tilbake. Sykehusangsten kommer frem om natten og er enklere og forholde seg til når det er lyst og man er våken.
Smertene er til og holde ut men jeg krøp til korset i går og fikk morfin, ellers hadde det nok ikke blitt noe søvn i det hele tatt. Jeg kan ikke føle meg og være tøff hele tiden
Jeg prøvde også å gå på do nå og holdt på og svime av, det bare svartnet for meg men jeg klarte og komme meg ned på gulvet før jeg ble helt borte, det er godt jeg er her jeg er Dramatikken bare fortsetter
Den eneste smertelindringen jeg bruker er Paracet siden jeg slutter og puste når jeg dupper av når jeg tar Morfin. Jeg går av egen maskin og har hatt meg ett par turer ut i gangen allerede, jeg tror rett og slett at jeg har gått med konstante smerter over så lang tid nå, kronisk at kroppen rett og slett har blitt vant med det. Det er klart det er jo ikke deilig og ligge her, smerter er det men mentalt har jeg jo forberedt meg på ett smertehelvete, dette er levelig!
Takknemligheten skyter i taket her jeg ligger, takknemlighet over den massive støtten jeg har fått igjennom dagen og støtten dere viser meg i hverdagen, jeg føler meg takknemlig som ikke har de store smertene og så takknemlig for at min kjære har vært her hos meg i mange timer, jeg har faktisk rett og slett så mye og være takknemlig for!
Det er nå livet starter for meg, jeg bare kjenner det i hele meg! disse smertene jeg har nå er midlertidig, jeg har gått i 827 dager med smerter som har vært kroniske og som jeg ikke har visst ville gå over noengang, dette takler jeg for jeg vet at det er en ende på dem.
Jeg er narkoman til den dagen jeg dør, jeg merket at morfinen ga meg noe jeg ikke ønsker og ha i livet mitt lenger, den ga meg minner om en fortid jeg ønsker og legge bak meg og målet mitt nå er og klare meg uten, jeg føler dette bildet passer på en dag som denne.
Folk sier at jeg er tøff hele tiden, men i dag er det første gangen jeg faktisk føler meg tøff også!
SÅ ligger jeg her da med min kjære trofast ved min side, det er ikke første gangen men forhåpentligvis siste. Historien våres startet her på sykehuset, den gangen jeg virkelig så hvilken mann jeg har ved min side. 3 døgn lå jeg og skrek av smerter imens mannen min aldri forlot siden min, han stod støtt og jeg visste bare at det var meg og han derfra.
Litt forslått, litt vondt i halsen og når jeg snakker høres det ut som jeg har drukket en flaske whisky! smertestillende jeg fikk i forkant av operasjonen slo meg FULLSTENDIG ut og jeg har aldri vært så ruset i hele mitt liv, på en negativ måte. Jeg er glad jeg ikke har vært avhengig av slike preparater og at selve rusen ikke er tiltrekkende for meg, jeg hadde meg noen minutter med ganske så våsete prat før jeg sovnet inn.
Det rareste med hele opplevelsen var at jeg klarte og holde nervene på avstand og klarte og tenke bare positive tanker, jeg var fullstendig rolig igjennom hele prosessen! fy fader jeg føler meg så modig, jeg med sykehusangst, legeangst og angst for hele verden!
Selve oppvåkningen gikk greit men fy faen så snussjuk jeg var! jeg ble liggende og vente en stund og det eneste jeg hadde i mine tanker var min kjære og snusboksen som ventet.
Jeg er lykkelig her jeg ligger, endelig! lettelsen er så stor og om jeg ikke hadde hatt min kjære ved min side hadde dette blitt ensomt og langt tristere, jeg er heldig som har han, dere og alle sammen i livet mitt, virkelig dere gjør meg sterk!
Vekkerklokka ble stilt slik at jeg kunne snuse litt før operasjonen, prioriteringer kalles det. Jeg hadde også en liten ulykke da jeg skulle fjerne all sminken, jeg var så trøtt at jeg puttet såpe I øynene. Alvoret har ikke helt gått innover meg, jeg har holdt alt på avstand og nå er omsider dagen kommet og jeg skal ta det største og viktigste steget, jeg skal legge livet mitt i andres hender i det håpet om å bli bedre, bli smertefri og få lov og gå tilbake til det rike livet jeg har og leve videre.
Ulykken 18.desember 2019 kan omsider gå inni fortiden og ifra i dag av kan jeg starte prosessen med og komme meg videre også ifra dette. Jeg falt ned trappen hjemme i rus og knakk ryggen rett av, det ble oppdaget en alvorlig blodsykdom som kunne tatt livet mitt, blodplatene mine var helt nede på 12 og jeg svevde mellom liv og død der en stund. Det slår meg hvor annerledes jeg er nå når jeg møter på Haukeland, den tilstanden jeg kom dit i forrige gang vil jeg aldri tillate meg selv å synke til igjen.
Nå er jeg bare klar til og bli ferdig, hoppe i dette og starte livet mitt som jeg elsker så høyt. Nå er det faktisk ingen vei tilbake, det er ingen tid til tvil og jeg håper at jeg våkner med lettelse og ikke de store smertene jeg frykter, jeg har jo tross alt gjort dette en gang før! Jeg sender dere en STOR klem! dere er viktige for meg, husk det.
Denne overskriften er skrevet med den galgenhumoren jeg har fått utdelt og som faktisk har fått meg igjennom mye i livet, jeg tror det er viktig og kunne spøke med det mest alvorlige, også døden. Dør jeg kommer jeg til og gå igjen, skape kaos og lage merkelige lyder, jeg har nemlig lovd mange å gjøre det så derfor fleiper jeg litt med også det alvorlige oppi det hele, det hjelper meg.
En annen tanke som har dukket opp en del ganger og som sikkert både viser at jeg har god fantasi men også at jeg er en krisetenker er at forrige gang jeg fikk narkose ble jeg faktisk rusfri, hva om jeg denne gangen spør om en øl og en røyk idet jeg våkner? som en loop og jeg er tilbake dit jeg var den gangen?
Nervene er forholdsvis rolige i kveld, jeg har tatt det med ro hele dagen og gira meg selv opp med positive tanker. Jeg har mentalt satt opp en vegg for negative tanker og tillater meg selv ikke å tenke på noe annet en at dette skal gå veien, jeg legger livet mitt i noen andres hender men jeg føler meg trygg. Det er det viktigste og er det noe jeg har lært så er det å følge magefølelsen og den er god.
Nå håper jeg at jeg får sove igjennom natten og at jeg er klar for den viktigste dagen i mitt rusfrie liv i morgen
Nå har jeg tatt ett valg om å verne meg selv slik at operasjonen i morgen kan gå sin gang, jeg har utfordret skjebnen nok og har hatt min del av uflax på denne reisen allerede. Jeg var og spiste middag og ble skikkelig dårlig, planen var og utforske byen og se meg litt rundt men jeg har barrikadert meg her på hotellrommet og tenker og være her til jeg reiser i morgen.
I går kveld kom jeg til stengte dører på hotellet som jeg har betalt for på forhånd, jeg har bestilt rommet igjennom booking.com og dem har tydeligvis ikke gitt videre opplysningene hotellet trengte om meg, ingen nummer eller epost slik at dem kunne sende meg pinkode til døren. Når jeg prøver og kontakte booking.com på telefon kommer det opp at dem ikke har kundebehandlere som snakker norsk og jeg får problemer med og forklare meg. Jeg kommer aldri mer til og fikse overnatting igjennom denne siden og jeg kommer for all fremtid til og høre på min egen magefølelse når det kommer til slike ting, den har nemlig som regel rett.
Etter denne reisen så skulle det ikke forundre meg om jeg fikk korona iløpet av natten, at det vil skje enda flere ting så nå gjør jeg alt jeg kan for og unngå. Jeg har fått meg en runde rundt i byen som ligger mitt hjerte nært.
I innkallingen står det at jeg må belage meg på og være på sykehuset til minst kl15 i dag, det sa svosj svosj så hadde jeg vært på hele 5 konsultasjoner og fikk beskjed om at jeg var ferdig med dagen, jeg spurte om hun tullet med meg for jeg hadde belaget meg på en lang og tung dag med masse styr og støy, her sitter jeg i hotellsengen og kan slappe av resten av dagen! tatt litt på sengen kan man si.
Etter disse timene på Haukeland kunne jeg ikke følt meg tryggere og klarere, jeg har ventet så lenge og bitt i meg så mye smerter uten å ha sagt det høyt, jeg har rett og slett fornektet disse smertene som til tider har vært intense, jeg nekter å gi meg og har en egenskap som driver meg fremover uansett, men jeg kjenner at jeg har vært sterk lenge nok og er klar for og få ut disse platene og skruene som gir smertene. Jeg er ferdig med dette kapittelet så sterkt at nå vil jeg faktisk bare lukke det og gå videre med livet mitt.
Traumene ifra ulykken sitter dypt i kroppen og jeg får panikk når noen nærmer seg ryggen, i dag har jeg måttet pine meg igjennom at mange har både tatt og følt på arret og tanken på bare og ha noen nær gir meg gåsehud og ubehag innvendig, mange ganger vrir jeg meg i ubehag om min kjære kommer for nær og jeg håper intenst på at dette går over når platene forsvinner, jeg håper at livet kan bli som normalt igjen.
Jeg har ikke snakket mye om smertene eller hvor begrenset jeg føler meg, ikke før nå. Det er mye jeg ikke kan gjøre i hverdagen som jeg gjerne ønsker, og selv en oppvask blir for meget, jeg kan ikke gå ned i kjelleren og sette på klær og byrden av disse to tingene blir lagt på min kjære som går i full jobb. Jeg kan heller ikke gå turene jeg ønsker, jeg er avhengig av ett lett terreng og må ta mange pauser. Jeg blir begrenset på dagene der smertene er store og mange ganger har jeg måttet avlyse livet på grunn av dette. Jeg ønsker ikke og klage over dette da jeg føler at dette bare er min egen feil men jeg har bitt i meg mye igjennom disse årene og lengter etter og få kroppen min tilbake.
Nå skal jeg nyte denne siste dagen jeg har, jeg skal gå disse trappene jeg finner rundt omkring og jeg skal gå disse 10.000 skrittene som er målet for dagen, jeg skal nyte dagen men også lengte etter at dette er overstått og jeg kan ta fatt på den nye tilværelsen uten å bli minnet på ulykken hver gang jeg beveger meg, jeg lengter!
Jeg visste jo at dette ville bli en hektisk dag men jeg så ikke for meg denne listen med undersøkelser og samtaler, jeg føler meg trygg her jeg sitter og har blitt sjekket både her og der.
Samtalen med han som faktisk skal operere meg roet nervene mine noe sinnsykt! jeg hadde forberedt meg på det verste og kom utav kontoret hans med lette skuldre og med godt mot forut operasjonen i morgen tidlig. Det er neimen ikke sikkert jeg blir liggende så lenge og jeg hadde forutsett mye større smerter en forespeilet i dag, jeg puster lettet ut og gjør meg mentalt klar for resten av dagen her på Haukeland.
Jeg må bare si at jeg føler meg som en bonde på byn her jeg går og spør etter veien konstant og må ha inn ting med t-skje! jeg har forresten bedt alle om å ikke drepe meg, da jeg har ett langt og rikt liv og leve videre, jeg har fått utløst noen latteranfall allerede i dag og da kan vel ikke ting bli bedre?
meld dere inn og følg oss videre 
