På vei hjem ifra første arbeidsdag etter fire uker ferie måtte jeg gråte en skvett.
Før hadde jeg ikke våget og sagt det høyt da jeg så på tårer som svakhet og mine tårer skulle ingen se. Jeg tror jeg gikk 5år på rad uten å felle en tåre en periode av livet der jeg hadde alt og gråte for.
Jeg satt i bilen med en følelse av å være komplett som menneske og nå mener jeg ikke komplett som at alt i verden er perfekt og at verden er laget av rosa skum og himmelen fylt med marshmellows skyer og alt ALT bare er heeeeelt magisk!
Nå mener jeg komplett som i at jeg som menneske føler meg nyttig, godt brukt og anvendt for og hjelpe andre. Nå mener jeg komplett som i at jeg har gitt mitt alt i alt jeg har gjort. Ikke komplett som at jeg har flere millioner på konto, hundrevis av venner og ett billedskjønt liv med alt på stell.
Nå har jeg hatt fri så lenge og det var en smule rart å være på arbeidsplassen sin og ikke vite hva man skal gjøre, alt må inn på nytt og det vil ta noen dager men på vei hjem tenkte jeg at jeg er på riktig sted og om jeg møter mennesker det riktige øyeblikket også så kan faktisk jeg utgjøre en liten forskjell.
Å komme tilbake på jobb var som at den siste biten falt på plass, der jeg virkelig forstod hva det betyr for meg. At jeg virkelig brenner for det jeg gjør.
Om jeg bare kan utgjøre en liten forskjell i en stor verden så har alt jeg har levd igjennom, alt jeg har opplevd faktisk vært verdt det. Om jeg faktisk kan bruke alt dette som jeg bare har sett på som negativt til noe bra, ja så er det jo en mening med veien hit og alt slitet?
Kanskje det er en mening med at jeg fortsatt er her, at jeg fikk lov og leve?
I dag på vei hjemover så bare lot jeg tårene komme, jeg lot dem bare sile nedover ansiktet mitt.
Før ville jeg stoppet dem, presset dem til og stoppe.
Jeg ville syns det var ubehagelig for når jeg først startet og gråte før så hadde jeg holdt dem inne i evig tid. Jeg ville sett på det som en svakhet.
Nå lot jeg dem bare komme, jeg lot meg selv kjenne på hvor vanvittig heldig jeg er, som får lov og hjelpe andre mennesker.
Hvor heldig jeg er som får ta en liten titt under skallet.
Hvor ærefylt det føles for meg å få lov og komme litt inn.
I dag følte jeg meg komplett som menneske, som at jeg har funnet min mening i alt det meningsløse.
Jeg har aldri følt meg mer komplett en i bilen på vei hjemover gråtende av glede, det jeg før så på som en svakhet hos oss mennesker ser jeg på den største styrken vi mennesker kan ha.
❤️
Lyst og følge oss videre?
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og lg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Respekt. Du viser at du er sterk når du tør å la følelsene komme. Før gjemte du dem. Rusa deg bort. Las litt fra bloggens start og du har kommet enormt langt i helingen, å bygge deg og livet ditt og dere to. Er imponert over viljestyrken.
Er tøft å gjøre opp status i livet på hva som er hva og hvor ting og folk hører til i hvorfor det ble som det gjorde. Selv brukte jeg alt for mange år og lidelser på å innrømme at det var min mamma som sviktet meg. Så sårt var det… men brikkene er på plass. Det er ikke min jobb og ansvar å ta meg av forelder uansett hvem. Det er omvendt.
❤️ Tusen takk