I dag er det en tung dag! Og i dag ønsker jeg å ytre meg om noe vi helst ikke snakker så mye om. Når slike ting skjer ties det ihjel, og mange pårørende sitter igjen med en følelse av å være aleine, og uglesett. Det er ikke vanlig å gå bort og kondolere etterlatte etter selvmord, det er mange som ikke finner ord, og isteden for å si noe, så lar vi som regel være. Da min beste venn valgte å ta sitt eget liv, ble det ingen begravelse og ingen fikk ta farvel på den tradisjonelle måten. Jeg har kjent på selvmord nært på kroppen, og har selv stått i situasjoner der å ta mitt eget liv var den eneste løsningen jeg kunne se på problemene mine.
Jeg har mistet mange nære venner, i både sykdom og ulykker, dette er trist og man opplever stor sorg hver gang man mister noen man er glad i, man sørger lenge, men kommer seg videre, men dette opplever jeg ikke i tilfeller der personen har valgt å ta sitt eget liv. Jeg tror faktisk ikke at jeg noengang kommer til å komme over akkurat dette dødsfallet.
Når noen dør i sykdom eller ulykker, så er årsakene så klare og tydelige, og man forstår. Når noen velger å ta sitt eget liv handler det overhode ikke om feighet eller en enkel løsning på problemer. Det handler om at mennesker har vært for sterke for lenge, og trenger en hånd. Jeg vet selv hvordan det er å stå i mørket, være så fortvilet at det eneste man ønsker er å slippe, bli borte og forsvinne for alltid.
Mitt mål er at ingen andre skal få oppleve dette! Når jeg er i verden skal ingen stå uten tilbud om hjelp, støtte eller bare en venn. Når jeg er tilstede så skal ingen måtte gå den lange veien aleine, om dem ikke ønsker dette selv. Jeg sitter igjen med en stor anger i hjertet mitt, og tårene mine triller bare jeg tenker på det, jeg føler jeg skulle gjort noe mer eller vært mer tilstede, så hadde det kansje ikke skjedd. Denne angeren og skyldfølelsen kommer jeg til å måtte leve med resten av livet, men for fremtiden skal ingen som kjenner meg være aleine om slike tunge tanker selv.
Å komme seg videre etter noe slikt er vondt trist og ensomt. Man snakker ikke om slike ting, og jeg har faktisk ikke hørt navnet til vennen min siden han døde. Det skal ties, og glemmes, men jeg klarer det ikke.
I dag skal vi tenne fakler for de 188 personene som har valgt å ta sitt eget liv her i fylket jeg bor i, jeg får 3 stk og tenne lyset for, og jeg håper så inderlig at disse tallene aldri øker. Vi har absolutt ingen å miste, og vi har en lang vei å gå for å hjelpe alle disse menneskene som sitter med en bunnløs sorg i sjelen, vi må lære oss og SE hverandre, slik at vi kan plukke opp disse som sliter. ALLE skal vite at dem har noen, og ingen skal føle seg aleine i samfunnet våres i 2020.
Jeg ønsker en nullvisjon i denne forferdelige statistikken, og dette er en tung dag for oss alle.
Fokuset på pårørende etter noe så traumatisk som dette er bør økes, dem skal ikke oppleve at det føles skamfullt å snakke om dem man har mistet, dem trenger mer hjelp og støtte, men ikke minst forståelse. Dette er en sorg man må bære med seg resten av livet, og dem trenger ikke bare mennesker rundt seg de første månedene som ved normale dødsfall. Jeg tenker vi har en lang vei og gå, men at samlinger som vi i dag skal delta på, og åpenheten kan endre samfunnet våres når fortvilelsen har ført til slike brå og uventet bortgang.
RIP
