Helt ifra starten av min rusfrihet har jeg møtt så mange forskjellige mennesker både i jobb og på privaten, jeg har reist rundt og holdt foredrag og forelest for elever på høyskole og ungdomskoler. Jeg har fortalt historien min i store plenum og jeg har sett hvor ulike reaksjoner jeg får når jeg deler!❤️
Det morsomste jeg vet er når jeg ser sjokket i ansiktet på mennesker som ikke vet om bakgrunnen min, der jeg forteller at jeg er alkoholiker og jeg tydelig ser at jeg ikke er det bildet dem har skapt i sitt eget hode av hva en alkoholiker er.
Jeg har ingen merker eller fysiske tegn på at jeg er rusavhengig, det står ikke i pannen min og jeg har ingen skilt på brystet der det står. Jeg strider imot alt man tenker på når man tenker på en rusavhengig og derfor har det vært så viktig for meg å gjøre noe med akkurat dette, dette bildet man lager.
Rusavhengige er overalt, rus er helt vanlig og jeg tror mange ville fått seg ett sjokk om dem visste om alle som slet rundt seg. ❤️
Jeg er ei helt vanlig jente, jeg er ung og ser ikke herjet ut slik kanskje man ser for seg.
Mange ganger har hodet mitt spilt meg ett puss! jeg regner med at det er den rusavhengige delen av meg som prøver å lure meg, men mange ganger har jeg undret meg over om jeg i det hele tatt hadde ett problem. Hvorfor var det så enkelt å snu ryggen? om jeg virkelig var avhengig.
Hver eneste gang jeg tenker dette tenker jeg tilbake til den gangen jeg våknet på ett loft, hendene mine skalv som aspeløv og beina sviktet da jeg skulle utav sengen. Jeg ante ingenting da men blodplatene mine var nede på 6 stykker, disse som skal være på 250-300 og jeg visste ikke at jeg faktisk svevde mellom liv og død. Det eneste fokuset jeg hadde var å komme meg ned den trappa og få tak i en kald øl for og dempe ubehaget jeg kjente i hele meg.
Det var ikke slik den gangen at jeg tenkte å ta meg en øl for og ha det gøy, jeg drakk ikke lenger for og være sosial eller være mer meg selv, det var heller ikke lenger for og slappe av eller senke skuldrene. Det var ikke lenger ett valg jeg tok men noe jeg måtte gjøre for og overleve de fysiske bivirkningene av det skadelige rusmisbruket mitt. 💔
Det var for og dempe skjelvingene i hele kroppen, bli normal igjen og holde meg på en linje der jeg var frisk.
Egentlig var jeg kjempesyk men jeg forvekslet det med fyllesjuka, det sier litt om hvor dårlig jeg var vant med å være.
Mange ganger blir jeg spurt om jeg virkelig var så langt inne i rusen som jeg forteller om, sannheten er at jeg ikke kunne komt lenger ned en det jeg var den gangen. Jeg tror det fysisk ikke var mulig å bli sykere, at det ikke var mulig å bli dårligere psykisk en jeg var.
Jeg snakker skjelden om det men jeg har mange forsøk på og ta mitt eget liv og jeg takker hver eneste dag for at jeg ikke klarte det og at jeg fant styrken i meg selv til og dra meg selv utav en destruktiv og dødelig tilværelse.
Jeg var langt nok inni rusen til og vite at jeg aldri ønsker meg tilbake og jeg kommer til å fortsette og belyse de ulike sidene ved ett slikt liv. Alle disse skamfulle tingene som jeg aldri i verden hadde delt før, alle skyggesidene som de unge kanskje ikke er helt klar over.
Rus er gøy helt til det ikke blir ett valg lenger. 💔
Lyst og følge oss videre?
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
