Etter ett langt liv med traumer og svik så kjenner jeg at det vanskeligste og forandre er tilliten til andre mennesker, det ligger latent inni meg denne mistenkeliggjøringen om noen gjør noe som får antennene mine til og reagere. Det er kansje ikke så rart etter dette livet jeg har levd og jeg kjenner at det sitter ekstra langt inne og dele.
Livet mitt startet skjevt ut ifra starten, jeg ble født inni rusen og opplevde da ting barn overhode ikke skal oppleve, og når jeg startet på skolen startet mobbingen som ville vare helt til jeg gikk utav ungdomskolen. Allerede på barneskolen hadde jeg fått lært leksen min om og aldri stole på noen som helst, og siden har det gått slag i slag.
En gang ble jeg slått så voldsomt at jeg tenkte inni meg at ved neste slag ville jeg være borte, jeg tenkte på barna mine og familien min som ville være uten meg. Når man oppriktig tror at man vil dø, og at den man trodde elsket deg faktisk er i stand til og gjøre noe slikt, mister man troen på menneskeheten og kjærligheten.
Etter så mange voldelige forhold bak seg tenker man innerst inne at man ikke fortjener noe bedre, og man forveksler kjærlighet med vold, nå forstår jeg at det finnes ingen vold i kjærligheten og at jeg bare har misforstått etter mange mange år i voldelige forhold. Tilliten til spesielt menn er vanskelig for meg.
Som mange andre dessverre i miljøer som jeg har vært i har jeg opplevd 4 voldtekter, både av mennesker som stod meg nær men også av noen jeg ikke kjente ifra før. Den sistnevnte var den mest skremmende og jeg husker hvor panikkslagen jeg var i månedene etterpå. Jeg fikk en telefon ifra skjult nummer med noen som bare pustet i telefonen, jeg var helt sikker på at dette var de to menneskene som hadde voldtatt meg på det hotellrommet, jeg husker hvor ekkelt det var når jeg ikke visste hvor dem var eller hvem dem var, og jeg trodde dem var ute etter meg.
Når noen som står deg nær voldtar deg går du helt i en tåke, du stivner og dør innvendig. Man får nok ett bevis for at man ikke kan stole på noen, selv ikke dine nærmeste.
Sjelen min har mange arr etter massiv vold, trussler og svik. Det er vanskelig og gå videre uten og få lettet på disse tingene og først nå føler jeg meg klar for dette. Jeg makter ikke tanken på at disse traumene skal komme tilbake plutselig med full kraft og ødelegge nok en gang for meg, og eneste løsningen er og bearbeide dem her med dere og i samarbeide med psykologen min.
Tilliten min er svært svekket, men jeg merker at noen mennesker der ute lokker den tilbake. Min kjære er en av disse og ifra første stund har jeg faktisk hatt tillit til han, på merkelige vis vekket han dette inni meg for første gang i mitt voksne liv. På tross av alt dette kan jeg ennå ikke si 100% at jeg stoler på han, og ingen andre heller. Jeg innser at jeg må gjøre noe med fortiden for og klare og slippe andre helt inn, for det er det jeg ønsker for livet mitt fremover.
Når jeg ser tilbake på livet mitt nå har noen brikker falt på plass der bak, før var alt kaos og jeg husket ikke en gang årstallene eller hva som skjedde når, jeg har kommet en lang vei i og sortere og plassere fortiden min der den hører hjemme, nemlig i fortiden. 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Vold kan ikke tilgis. Aldri. Det etterlater dype sjelelige sår, og jeg forstår alt du tenker omkring hvor utfordrende det er å klare å ha tillit til folk etter sånne opplevelser. Mange «mister seg selv» i sånne forhold, og tenker slik du forteller hvordan du nedgraderer din verdi som menneske. Derfor tilgir de volden. Jeg har selv blitt slått og banket opp av min bror, helt uten foranledning. En gang våknet jeg på natten av at han stod over meg og hamret løs. Så trusler om drap, flere trusler. Brillene mine fant jeg helt knust en gang jeg kom hjem, og syke antydninger om meg som sexobjekt. Tillit? Aldri, han er helt borte fra livet mitt. Bare så synd at jeg ikke anmeldte galskapen. Jeg var ikke sterk nok på det tidspunktet, og fasaden kom før mitt eget «jeg». Liten støtte hos min mor også.
Ingen slår med kjærlighet. Det er syk galskap og egoisme som utøver vold, fysisk og psykisk. Enig med deg at det er viktig å rydde opp i «hva som er hva». Selv var min største utfordring å faktisk erkjenne hvordan mine foreldre sviktet meg som barn, og i oppveksten. Det sviket tok lang tid å ta innover meg rent faktisk og følelsesmessig. Jeg arbeidet meg gjennom alt sviket, sinnet og sorg, og fant etterhvert en akseptabel og levelig ro inni meg. De gjorde det beste de kunne, det var hva det var, og slettes ikke slik det skulle være. Jeg har ikke tilgitt, men jeg kan leve med det så godt jeg kan.
Når jeg ser tilbake burde barnevernet vært der og tatt meg ut. Sosialt sett var vi nok for høyt på stigen, og fasaden var jo fin.
Jeg er også på mange måter skadet i sjelen min, og jeg sliter med selvfølelsen fortsatt. Tillit er noe jeg sliter med, jeg også. Jeg er selektiv, muligens alt for hard der. Men, jeg prøver. Det gjør virkelig du også. Bare en liten ting til; velg bort de du vet påvirker negativt, og ta vare på stabile og gode relasjoner.
Ha en superfin dag, du og din kjære.🥰
<3 <3 <3 tusen takk for at du deler Lina <3 <3