Vi mennesker kan ikke gå rundt og føle på sorgen hele tiden, og vi må distansere oss litt ifra alt som gjør vondt i hverdagen, slik at vi klarer å leve livene våres. Sorgen er der alltid, men den er ikke altoppslukende som i begynnelsen, den blir mildere og enklere å bære med seg videre. I dag har jeg kjent på alle disse følelsene i sorgen min, men også tenkt på alle de andre jeg vet om som er etterlatt etter selvmord, og det har faktisk vært godt å få lov å gråte litt.
Når man opplever store tap føles det greit å gråte den første tiden, men etterhvert som tiden går, så er det vanskeligere for andre å forstå tårene dine. Etter en viss tid skal man på en måte ha sørget ifra seg, kommet seg over det og begynt å leve igjen. Sorg kan være så mangt, og absolutt alle har ulike måter og sørge på. Jeg har faktisk en venn som ler i begravelser.. ikke fordi hun syns det er morsomt eller ikke har det like vondt som alle andre, men fordi det er den normale funksjonen for kroppen når hun opplever sorg nært på kroppen. Sorgen er forunderlig, den kan slå ut på alle slags vis, og det varierer hvor lenge sorgen har det værste taket på deg.
I dag tente vi 188 lys på torget, 1 lys for hvert menneske som har valgt å ta sitt eget liv i fylket jeg bor i. Det er altfor mange, og vi har så mye mer å gjøre for å eliminere denne statistikken. Det skal ikke være slik i verdens beste land, vi må gjøre noe for å hindre denne ensomheten oppi det hele. Det skal ikke være tabu og si at man ikke mestrer livet, og at man har problemer med å leve opp til alle disse kravene vi har som mennesker. Det skal være ok og ikke ha det fint og flott hele tiden, for absolutt alle har sitt og stri med. Vi må bli flinkere til å se hverandre, lytte til hverandre og plukke opp disse signalene som blir sendt ut.
Tårene kom automatisk når jeg tenkte på bestevennen min som ikke såg annen utvei enn å ta livet sitt. Jeg kunne så ønsket at jeg var i stand til å stoppet det, og jeg håper han i dag ser at jeg er på en annen plass i livet enn den gangen da. Jeg tenker på barnet som sitter igjen, uten pappaen sin, og jeg tenker på familien som går med en bunnløs sorg over verdens beste mann, med det største hjertet i verden. Han var alltid der for meg, og jeg er lei meg for at jeg ikke kunne være der for han. Ingen skal måtte lide aleine, ta opp store kamper selv eller slite uten at noen hjelper. Det blir bedre, og tingene forandrer seg, vi har ingen å miste <3
I kveld renner tårene for deg min venn. 