Jeg har aldri vært en som har vært lett til tårene, jeg har ikke grått av glede eller sorg, om det ikke har vært veldig ille, eller jeg har vært drita kanon og emosjonell. Jeg har alltid sett på tårer som ett svakhetstegn og har som regel fått høre at det er krokodilletårer eller for å få oppmerksomhet når jeg først har tatt til dem. Om jeg har grått så har jeg gjemt meg bort for å gråte aleine, og har aldri hatt noen som har gått etter meg selvom situasjonene har vært veldig alvorlige.
Tårene mine før var store ukontrollerbare fosser som bare strømmet ut uten att jeg klarte å verken stoppe dem eller forstå hvor dem kom ifra. Dem kunne komme av en stygg kommentar, eller bare helt utav det blå, uten att jeg noengang klarte å sette ord på hvorfor eller hva som skjedde. Det var ofte jeg endte opp med fullstendig panikkanfall som kunne vare i flere timer, og tårene mine både føles tunge og smakte som tunge store steiner jeg hadde null kontroll på.
Jeg gråter en del nå, men dem føles og kjennes annerledes ut disse tårene som kommer ut. Dem kan komme når jeg er engasjert eller når jeg føler meg nedfor. Dem er lette dråper som smaker lett av salt, og når dem kommer vet jeg att dem slutter å renne nedover kinnet mitt etter noen minutter bare. Jeg er ikke tung inni meg eller rasende når tårene strømmer ut, jeg føler meg lett til sinns. Jeg føler meg heller ikke deprimert og nedfor når tårene kommer, det er bare tegn på att det virkelig betyr noe for meg det jeg sier, og jeg vil bare att du skal høre på meg og forstå hvor mye jeg kjemper for å styrke oss.
Tårene mine er bare ett tegn på att jeg er i balanse med meg selv nå, og de kommer ikke av at jeg ikke har det bra, for det er akkurat det jeg har. Nå ser jeg på gråting som en styrke, det er noe som bare må ut for å gå videre, som en renselse, og tårene føles så gode å få ut noen ganger..
Jeg var i dusjen nå og følte meg skikkelig ille behandlet helt uten grunn denne gangen. Da gråt jeg lett i dusjen i noen minutter, skylte ansiktet og var ferdig, for det er ferdig når tårene er borte. Jeg tenker ikke lenger på det, og går videre. Før hadde det gnagd i flere uker, fordi jeg ikke kjente meg selv da. Jeg satt ikke grenser for meg selv og fikk aldri noe utløp for store mektige ekle følelser som jeg bar på helt aleine. Nå velger jeg å få tingene ut med en gang, for å skåne meg selv, så får folk møte meg som dem ønsker, for nå er jeg sterk nok og har mange rundt meg, så å kutte i rekkene for meg er lettere enn noengang. Jeg setter meg selv først, men er ingen egoist.
Jeg fortsetter å vokse som menneske og medmenneske, så får folk leve som dem alltid har gjort, med sine holdninger og måter å se livet på. Det er ikke jeg som ender opp som bitre mennesker som aldri har gjort noen feil i livet, og som har som hobby å bryte ned andre.
Tårene mine er ikke lenger ett tegn på svakhet, dem er ett tegn på prosessen jeg er inni, att jeg blir mer og mer kjent med meg selv, får mer og mer ut, og blir ett sterkere og sterkere menneske med gode holdinger og verdier. Jeg er på vei til å bli normal, selvom jeg alltid har hatet ordet, så føler jeg att jeg er iferd med å få ett normalt liv, som ikke er fylt med negativitet, og jeg bruker tårene til å få bort agg og følelser som ellers har ødelagt hele meg.
Det er godt å gråte på en konstruktiv måte, en måte som bygger deg og ikke bryter deg ned. Jeg har funnet min måte å gråte uten kontroll, eller uten å hikste etter pusten. Jeg gråter kontrollert, men det er fortsatt masse følelser i tårene mine. Det er sjelen min som må tømme seg når jeg kjenner på frustrasjonen som bygger seg opp. Nå lar jeg den ikke bygge seg stor, jeg tar den med en gang, og krever respekt for dette.
Jeg gråter ikke for oppmerksomhet, for da hadde jeg gjemt meg som før, og jeg kan like godt gråte foran en fremmed som foran mine kjære, for jeg er ikke flau over tårene mine og trenger ikke skjule dem lenger. Jeg har sluttet å se på meg selv som ett overmenneske som kan klare alt aleine, nå bruker jeg alle jeg har rundt meg når jeg trenger dem. Tårene mine betyr noe annet nå, og det føles godt og gråte uten og føle på skammen eller på den store sorgen, det føles godt og gråte når man er glad eller for noen andre. 
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
