Reklame | Ellos

Nå tar jeg opp ett tema det er vondt å skrive om, og det sitter langt inne i meg. Jeg som skriver åpent om voldtekt, vold og traumer og som de siste månedene har vært brutalt åpen og ærlig på denne bloggen, har vanskeligheter med å skrive om dette emnet. Selvmord er vanskelig, det er rett og slett helt ubegripelig vondt!

For noen år siden så jeg en dødsannonse i avisen. Jeg kjente igjen navnet, men var usikker fordi vi bare kalte personen for kompis. Jeg visste ikke navnet til en av mine nærmeste venner, og sjekket det opp på facebook. Hjertet mitt sank og jeg gikk i svart. I annonsen stod det at det ikke ble noen seremoni, og ingen begravelse der en kunne ta farvel med kompis, fordi han hadde valgt å ta sitt eget liv. Jeg kjente han på det nærmeste og jeg visste han slet, men jeg ante ikke at det kunne gå så galt, at han ikke kunne se noen utvei annet enn å ta sitt eget liv. Jeg har mistet mange på min egen alder på ulike måter, og jeg sliter med mange av disse dødsfallene ennå, men hans er noe helt eget. Jeg angrer slik på at jeg ikke tok tegnene på alvor, og hjalp han mer, og nå er det for sent. I den tiden vi var som nærmest hverandre, delte vi mange øyeblikk som har festet seg i meg, og jeg husker hvor mange ganger han var der for meg når jeg hadde det som værst. Du kunne bare ta opp telefonen og han ville være der med det samme om du behøvde han, og jeg klarte ikke å være den samme for han. Jeg kommer aldri til å glemme han, fordi man føler skyld når noen går til det steget å ta sitt eget liv, og at familien var så langt nede på grunn av dette at dem ikke en gang orket å ha en begravelse, sier litt om hvor alvorlig dette går innpå de nærmeste. Jeg har kjent på selvmord på kroppen selv mange ganger og har 3 reelle forsøk bak meg, og det mørket man føler når man er i denne situasjonen er ikke til å beskrive.

Når man er ung og opplever store kriser innser man ikke at ting kan ordne seg, denne tingen er ikke utviklet ennå av de unge, og det er viktig å være obs på dette. Ting som for andre kan løses finnes ingen løsning på, og man tror man er fortapt for alltid. Når man er ung er man mer spontan, også i en slik sammenheng, og det kan virke som en enkel løsning.

Jeg tenker det er viktig å få fokus på dette nå, slik at vi slipper å miste flere på denne meningsløse måten. Jeg klarer å bearbeide alle vennene mine som er borte av andre årsaker, men selvmord er noe jeg aldri klarer å komme over. Man sitter igjen med en skyldfølelse og en tanke om at man kunne gjort noe mer. Fortvilelsen til dem som tar dette store steget, og faktisk gjennomfører dette er vanskelig å ta innover seg, da jeg selv har vært på samme plassen. Man blir desperat og aleine, og det er viktig at vi plukker opp dem som trenger det lenge før dette nivået. Det skal IKKE være flaut og snakke om dette, og det skal ikke være så vanskelig. Selv for meg er dette ett av de vondeste innleggene jeg har skrevet, og jeg er veldig åpen av natur. Jeg tenker på alle disse som sitter rundt om i Norge med denne fortvilelsen i hjertet sitt! Mine tanker går til dem som har opplevd dette <3 dette skal ikke skje! Og nå må vi gjøre noe med åpenheten og gjøre mer tiltak for at dem som sliter mest skal bli plukket opp, lyttet til og tatt på alvor. Jeg orker ikke å oppleve dette en gang til. Hjertet mitt kan ikke bære en gang til.

Vila//Vila//Vila//Vila//Vila//Vila