God morgen kjære lesere!
I dag føler jeg bare for og tømme meg til dere og aner ikke hvordan dette innlegget egentlig blir. Jeg har tenkt mye igjennom hva jeg ønsker og oppnå med denne åpenheten, bloggingen og dette brennende engasjementet jeg har for rusproblematikken. Min drøm er at det en dag ikke skal føles så skamfullt og si åpent at man har opplevd overgrep i barndommen, at man har blitt slått helseløs av den man elsket, at man har tydd til rusen fordi man har hatt det så vondt inni seg, at man har skadet seg selv fordi man ikke visste noen annen måte og få ut smerten. Jeg ønsker at det ikke lenger skal være tabu og snakke åpent!
Reaksjonene jeg har fått igjennom min rusfrie karriere sier alt! jeg har møtt mennesker som får sjokk når jeg forteller at jeg er alkoholiker, dem klarer liksom ikke og forstå at jeg kan ha vært en alkis fordi jeg ser ut som jeg gjør. En alkoholiker er en eldre mann som sitter på en mørk pub med øla foran seg, en alkoholiker eller narkoman for den saks skyld lever på gata og ser herja ut. Sannheten er at vi er helt vanlige, sannheten er at vi er overalt og i alle samfunnsgrupper, sannheten er at alle kjenner en og er pårørende til en sikkert uten å vite om det en gang.
Jeg har vært narkoman og alkoholiker på bygda, jeg som jente har opplevd skyggesidene og jeg som jente har blitt møtt med å bli kalt en hore, ett ludder og ett utskudd. Jeg kommer ifra ett lite sted, det bor litt over 3000 mennesker akkurat her og jeg skal love dere at det har vært vanskelig når alle kjenner alle. Målet mitt med denne bloggen var og få ut sannheten om hvordan jeg hadde det inni meg, i håp om å få slutt på rykter, utestengelse og hatet mange følte for meg på grunn av det jeg har gjort i rus. Mission complete.
Dette innlegget blir rotete og like uorganisert som meg selv, men jeg håper at det viktige kommer frem og at budskapet nådde ut. Jeg legger meg for hogg, jeg våger og være åpen om hvordan livet har vært fordi jeg har mistet så ufattelig mange venner, mange venner som har vært som meg og levd akkurat det samme livet men som ikke maktet lenger, eller døde av at kroppen ikke orket mer. En periode følte jeg at jeg mistet alle jeg elsket, en periode døde så mange at jeg følte at alle jeg tok i døde. Jeg gjør dette også for dere.
Når jeg den dag i dag går sammen med en som er i aktiv rus så ser jeg blikkene, foraktet jeg en gang var målet for, jeg ser dem så klart og tydelig.
Jeg kunne ønske at hatet i øynene ble byttet ut med medmenneskelighet, forståelse for at ikke alle har fått like lett ryggsekk og bære, og respekt for at på tross av at dem ruser seg så makter dem og være ute blandt folk, at mennesker i aktiv rus faktisk ikke sitter og gjemmer seg bak lukkede gardiner slik mange mener dem burde! 
Hjertet mitt blør når jeg går sammen med mine venner som fortsatt er i aktiv rus og dem blir sett på, på samme måte som jeg ble sett på for bare 688 dager. Det er målet mitt med denne åpenheten! få bort disse stygge blikkene.
Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
