Denne overskriften er ett klicbait, og mange kommer til å trykke seg inn bare fordi slike overskrifter skaper konflikter, og åpenlyse debatter der det går hardt for seg, og man går på personangrep mot hverandre. Slike overskrifter har blitt laget før bare for å provosere frem høye lesertall og blest om bloggen, men dette gjelder ikke meg, og jeg sitter med en bekymring inni meg, som jeg ønsker å dele, men vet det er så mange dømmende som leser dette, og vil forhåndsdømme meg allerede etter overskriften. 

Jeg har vært i fast jobb, og i en jobb jeg elsket siden 2015! Jeg satt i kassa på kiwi, og jeg skal love dere at jobben ikke bare går ut på og være hyggelig og smile til kundene dine, og jeg fikk faktisk kjapt ansvaret for hele frukt og grønt avdelingen, og jeg levde virkelig når jeg fikk lov å være sosial med kundene mine, og yte max fysisk med de mange pallene vi fikk for uka. Jeg brant faktisk for jobben min, og jeg elsket å ta meg helt ut, yte mitt beste og fungere i denne jobben som ga meg så mye! 

Disse årene i jobb gjor meg selvstendig, jeg tjente mine egne penger, og navlokalet her pussa opp, og jeg fikk det faktisk ikke med meg før 2 år etterpå! Aldri har jeg hatt så lite med nav å gjøre, og det føltes så forferdelig deilig å være selvstendig, ha mine egne penger, og betale min egen gjeld, men nå ser det ut til å endre seg alt for meg, det ser ut som jeg atter en gang må på nav og denne gangen søke meg ung ufør.

I desember i fjor knakk jeg ryggen da jeg falt ned trappen her hjemme, og har brukt utallige dager og uker på å komme meg på beina igjen, jeg har sett lyset i tunellen og hatt en enorm fremgang hele veien! Jeg har faktisk trodd at jeg en dag kunne komme tilbake til arbeidsplassen min og yte det samme som før, det var en fjern drøm jeg hadde, men nå stilner det litt, realisten inni meg ser hvor svekket jeg er fysisk, og det sitter så ufattelig langt inne å gi opp.. 

Smertene jeg går med er vanskelige å forklare, man kan ikke se dem på meg, og jeg ser jo oppegående ut, men jeg klarer ikke en gang å koste gulvet uten å bli liggende. Det er disse vesentlige funksjonene kroppen normalt har, som svikter meg. Jeg har problemer med å komme meg oppav sofaen, utav bilen, inni bilen, oppav sengen og oppigjen fra dass når jeg er ferdig med mitt… 

Disse tingene som jeg behøver om jeg en dag skal kunne gå tilbake til kiwijobben min, og føle jeg er til nytte der. For det er klart jeg kan sitte i kassa og se blid ut, men alle de gangene jeg må oppav stolen, hente røyk eller snus, hente noen for hjelp eller alle kundene som lurer på noe, hva skal jeg gjøre da? Da blir jeg en belastning for de andre som jobber der automatisk, dem har ikke tid til å hjelpe meg med absolutt alt, for skrittene vi går på jobb er enorme, og jeg har ikke lenger denne lette og ledige kroppen som jeg kan forflytte på null komma nix lenger. 

Dette sitter så sinnsykt langt inne for meg, jeg føler jeg gir opp, og den tanken liker jeg overhode ikke, men jeg må tenke på hvordan jeg kan leve ett best mulig fullverdig liv, der jeg ikke går med smerter fordi jeg skal yte en jobb, jeg ikke er istand til. Jeg må tenke nytt, tenke større og ta de mulighetene jeg får.

Mandag var jeg på sykehus igjen med ryggen, og ble forklart at 1år etter denne operasjonen så ser man hvordan fremtiden blir, hvor mye smerter man vil ha, og hvor mye følelse man har i ryggen. Jeg kjenner ikke min egen rygg, den er helt uten følelse, og det ser ut som dette er noe jeg må leve med resten av livet. Jeg er aktiv som få, og er i aktivitet hele dagene, men på tross av dette, ser det ikke ut som jeg kommer meg i den jobben jeg hadde før igjen, og opptreningen min vil ta mye lenger tid en jeg forutså. 

Å gå tilbake til å være naver er noe som sitter dypt i meg, det er overhode ikke noen ønskesituasjon for meg, men det ser ut som det er den eneste løsningen, slik tingene er akkurat nå. Takk for forståelsen!