Annonse Nå for tiden springer jeg eller jogger jeg der jeg kan, bare for å trene meg opp, men det har vært en lang LANG prosess! Jeg har hatt smerter from hell, og da mener jeg from hell. Jeg visste ikke hva smerter var før jeg knakk ryggen, og jeg sa til legene att jeg heller føder 10 barn til enn å gå igjennom dette igjen. Jeg hadde så vondt etter å ha lagt pinne i ro på Haukeland i 3 dager, med kramper i hele magen og ryggen mens jeg prøvde å ligge rolig der i sengen, att jeg sa til han att om han ikke opererte meg den dagen så kom jeg til å kaste meg utfor altanen og bare gjøre slutt på livet mitt. Og jeg mente det helt inni hjerteroten. Jeg ble flyttet på, og observert konstant de 3 dagene fordi blodet mitt var en alvorlig sak. Dem kunne ikke operere meg før blodplatene var stabile nok, og jeg fylte opp med nytt blod konstant for å kunne ta denne operasjonen, jeg ble flyttet frem og tilbake på rommene og dyttet på i den sengen, og låg i mr maskin og skrek av smerter. Skrik av smerte ble det mye av, og jeg gråt og hylte hele disse 3 dagene. Jeg var kraftig neddopet i morfin, men våknet fortsatt etter Max 10 min og måtte ha mer, og med kramper som vekte meg konstant. Nei jeg unner det ikke min værste fiende å knekke ryggen, for det var helt forjævlig vondt.
Jeg har alltid hatt en stor angst for leger, aldri vært syk så jeg har vært innlagt før, og var veldig redd for narkose og alt som har med operasjon å gjøre. Men da jeg fikk beskjed om att operasjonen ble, så hadde jeg så vondt att jeg tenkte att om jeg ble liggende slik så ville jeg dø av att hjertet mitt stoppet av smerter uannsett, og jeg hadde hatt vondt så lenge att jeg tenkte att jeg ikke brydde meg om jeg døde under operasjonen. Dette sier litt om hva smerter som var isving, fordi jeg ønsker da ikke å dø. Men å ligge slik har vært en opplevelse som kommer til å sitte langt inni meg. Jeg har traumer etter disse dagene og dem prøver jeg å jobbe med, men dem er ikke enkle fordi det er så kort tid siden. Det er bare 89 dager siden.
Jeg kommer alltid til å huske følelsen da jeg våknet opp etter operasjonen, og jeg kommer alltid til å være bevisst på å huske på denne følelsen, for å aldri glemme hvor jeg kommer ifra. For jeg var så lettet da jeg våknet i den sengen, jeg kjente att jeg ikke hadde disse store krampene lenger, jeg hadde ikke disse store smertene jeg hadde før, og jeg kunne bevege på føttene, uten å måtte sjekke førligheten i dem i panikk.
Jeg fikk beskjed om att viss jeg bevegde meg i den sengen, det minste, så ville jeg bli lam for resten av livet mitt, det var fakta faen. Så hver gang jeg fikk krampene eller bevegde meg ubevisst, så slo panikken inn og jeg måtte sjekke om jeg selv var blitt lam. Det var en forferdelig angst inni meg. Jeg var for ung for Kulatoppen, men hadde ett bilde konstant i hodet av rullestolen. Jeg var allerede evneveik og ikke klarte meg selv i den sengen der, jeg lå med kateter og fikk ikke gå på do selv, skulle det bli slik resten av mitt liv? Jeg hadde så mye grønn dritt nedi lungene mine som jeg ikke fikk opp fordi jeg ikke kunne hoste å bevege meg att dem måtte putte i meg masse penicillin og dere skal tro det var godt når operasjonen var ferdig å bli kvitt dette ifra systemet og ikke ha disse krampene.
Jeg kunne igjen ha pute under hodet så jeg fikk se tv-en på veggen, men smertene var jo helt vanvittige når jeg bevegde meg, men bare når jeg bevegde meg! Ikke som før når dem var konstante og ukontrollerbare.
Jeg var på masse medisiner som gjor meg døsig og god, og jeg er glad jeg hadde disse en periode, men jeg kuttet dem da jeg begynte på steoridene og begynte å lærekjøre 🙂 så 17.Januar tok jeg lenger ingen medisiner for ryggen. Det er bare 1 mnd etter å ha knekt ryggen, rett og slett i to deler, og legen var inponert og lurte på hvordan jeg hadde klart dette mesterstykke. Jeg gjor jobben deres lett sa han, for det ble enklere å sette inn 2 plater og 9 skruer på meg, fordi dem var bekymret for att bruddet var slik att det gikk innover i beinmarg, men jeg har bare kakket det rett av, så det er ett under att jeg klarte å gå på dette ett halvt døgn da jeg ble sendt hjem i taxi fra Nordfjordeid sjukehus. Det er rart det gikk så bra som det gikk, da jeg fikk beskjed om att dette bare var ett komprimert brudd og att jeg skulle være så aktiv jeg kunne for å ikke stivne til. Det er rart det ikke ble oppdaget, for om jeg hadde blitt lam eller fått plager i ettertid, hadde jeg ikke vært så blid og hyggelig som jeg er nå. Da hadde det ikke vært min feil men sykehuset sin feil att jeg ble lenket til en rullestol for resten av livet mitt.
Opptreningen har jeg stått for selv, for jeg har bare hatt 2 samtaler med fysioterapeut her hjemme, og selvom jeg har sendt inn mange søknader og snakket masse med nav om dette, har jeg ikke fått noen støtte til noe opptrening og har ikke hatt råd til dette i tillegg til masse medisiner, som ofte har kostet meg over 1000kr i slengen. Jeg måtte betale opp til egenandel og det var helt greit det, men da fikk jeg igjen beskjed på nav at jeg burde klare meg på de usle pengene jeg fikk i Desember og januar.
Jeg har med andre ord gjort jobben helt selv, again. Og jeg har virkelig ikke lagt meg ned og klaget en eneste gang. Jeg har sagt att jeg har vondt når jeg har hatt det, men jeg kunne virkelig ha klaget meg en del mer, om jeg hadde lagt den siden til. Etter 1 mnd i på sykehus og her hjemme i seng og soffa, var jeg oppe på beina igjen, jeg startet arbeidet jeg har jobbet med siden, og har ikke hatt en eneste dag på soffaen. Jeg er stolt over meg selv, og jeg er glad for denne bivirkningen av steoridene da dem har gitt meg energien til denne forvandlingen. Jeg tror jeg hadde brukt veldig veldig mye lengre tid om jeg hadde blitt sittende her å vente på fysioterapi systemet nektet å gi meg 🙂
1 mnd når jeg brakk ryggen tvers av er godt jobba tenker jeg. Det er egentlig en rekord. Så jeg tenker folk rundt meg må ta litt mer hensyn. Iallefall når jeg får kommentar om att dem selv har knekt ting på kroppen også, når jeg forteller att jeg har litt vondt i ryggen og sliter litt med å komme meg opp av og til. Det er som noen nekter å se att jeg er syk, eller nekter å gi meg noen slakk for att jeg faktisk ikke er frisk nok til å bevege meg som før. Jeg kunne faktisk sittet i en stol på Kulatoppen og du måtte ha tørket meg i rumpen. Så vær takknemlig for alt jeg gjør nå, de kunne vært så mye mye værre!

C4 fra gymgrossisten! Anbefales av meg