I kveld har vi vært på tur på Vågsberget og på Kannesteinen i hærlig vær og selskap <3 det var godt å komme seg ut i kveld, da jeg kjente på presset og kjedsomheten som ofte oppstår her i huset, på tross av at jeg har masse jeg KUNNE gjort 🙂 jeg kjenner på presset hver eneste dag når jeg ikke har det så enkelt med meg selv, og hver dag er en prøvelse. Dermed overskriften! Jeg er rusfri og jævlig stolt over det, for det er ingen dans på roser og hver eneste dag er ulik! Jeg blir ofte tatt på senga av hva ting som kan trigge ett menneske som meg, og i dag merket jeg hvordan misbrukeren inni meg faktisk klarer å lure hjernen min til å tro det er greit å ruse seg, bare det ikke er på alkohol. Jeg er glad jeg har kommet så langt at jeg klarer å gjennomskue den jævelen som sitter på skulderen min og prøver å presse meg utpå kanten, for jeg er smartere enn det jeg var da denne jævelen hadde makten over meg og mine handlinger. Det er rart hvordan avhengigheten sitter i en, og jeg vil tro det kommer til å gå mange mange år før jeg kan kalle meg selv en rehabilitert alkoholiker, og frisk. Jeg kjenner det i alle disse automatiske reaksjonene mine, som før ville ført til å gå på fylla bare jeg kjente på en følelse, som for andre mennesker bare er normalt å kjenne på. Hver gang jeg blir trist eller lei, så er denne automatiske tanken der om å bare drite i alt og begynne å drikke igjen. Den ligger der langt inne, på tross at jeg prøver å fornekte den. Jeg tenker at man ikke er svak om man innrømmer ting, men på tross av dette føler jeg skam av å skrive det her, jeg føler meg svak og en smule mislykka. Jeg har valgt å være brutalt ærlig, og må ta støyten for dette også når det gjelder slike ting, og jeg tenker det styrker meg å bare legge meg flat og si at jeg faktisk har tanker når alt går til helvetet å bare gå på en skikkelig sprekk, men den er såpass langt inne at jeg klarer å tenke meg om før jeg går til aksjon som før. Det er en litt god følelse dette, å faktisk klare å stå imot selvom alle celler i kroppen sier jeg bare skal gi slipp og gjøre det! Jeg føler en slags makaber makt og det er nesten som å pine seg selv. Jeg føler glede når jeg har klart å komme over kneika og jeg mister nesten pusten av hvor sterk denne avhengigheten er. Hadde jeg ikke hatt alt dette i livet mitt som er på plass, så hadde jeg faktisk ikke klart meg! Og jeg forstår dem som ikke makter denne kampen fordi dem ikke har nok ting å slutte for, og som trekker dem opp når disse dalene av sug og maktesløshet kommer. Jeg forstår det så inderlig godt, for jeg hadde rusa meg videre om jeg ikke hadde vært så heldig som jeg er, og som har alle disse forutsetningene for å klare det. Min drøm er at alle skal ha disse mulighetene jeg har, så lenge dem ønsker dem 🙂 da hadde verden vært en bedre plass å leve, misbruk eller ei! Misbruk ødelegger mennesker totalt, og bare noen klarer seg, min drøm er at disse tallene over dem som klarer seg stiger, og at alle mennesker skal få hjelpen dem trenger til å ha ett valg som jeg har, man trenger mange ting, og masse støtte, for så å klare seg selv og faktisk ha ett valg om å ikke ruse seg lenger. Det skal mye til for å klare å kutte ut noe man er sterkt avhengig av, og det er en helvetes kamp men det hele er verdt det in the end!
Disse øyeblikkene som vi har hatt i kveld på tur, hadde jeg aldri hatt muligheten til før, og jeg hadde ikke hatt alle disse menneskene i livet mitt, jeg ville sittet i en leilighet med kong alkohol på bordet, full i skam og angst, og ikke hatt noe håp eller glede. Jeg ønsker meg aldri tilbake, og jeg har kommet så langt. Jeg er rusfri og sååå jævli stolt! 
0 kommentarer
