Kjære lesere!❤️
I dag har jeg måttet virkelig tvinge meg selv til og klare å gjøre noe som helst.😏
Jeg har vært inaktiv så lenge at kroppen har blitt vant med stillstand og jeg som ellers er i fyr og flamme over slike prosjekter som jeg holder på med nå finner ikke motivasjonen og lysten til og gjøre noe som helst.😏
Jeg brukte flere timer til og overveie om jeg skulle utsette det eller dra rumpa mi opp og starte arbeidet. Når jeg omsider kom meg opp så var det fort gjort og gjøre masse, men dere vet når alt bare stritter imot og man bare har lyst å sitte i sofaen til den får slitemerker.😂
Jeg er glad jeg skal på jobb i morgen, jeg krysser alt jeg har for at det skal få kroppen og hjernen igang igjen! 🤞 vi er over halvveis i januar og jeg har satt meg fast i desember! kliss fast og jeg tror verken hjernen eller kroppen har oppdaget at vi har startet dette helt nye året.
Jeg har ikke en gang åpnet almanakken min!😬 jeg som ellers har stålkontroll over alt måtte bli minnet på av telefonen at jeg har en viktig avtale i morgen som må utsettes, uten telefonen hadde jeg gått glipp av dette møte vel uvitende om at det faktisk har blitt satt opp. (Skjerpings!)
Redselen jeg har gått med over en lang periode har gjort noe med meg som jeg ikke liker å innrømme, det har fått meg tilbake i traumene og jeg merker det så godt om natten.😕
Ting jeg ikke har drømt om på flere år dukker opp igjen og det handler om akkurat det samme, tvang, å miste kontrollen og volden jeg har blitt utsatt for.
PTSD er tilbake, jeg er tilbake til start og innser at hyppige samtaler med psykologen min er den eneste løsningen på og komme utav dette mønsteret.
Det var en gang at den minste ting ville slått meg i bakken, jeg ville hatt anfall som varte lenge og som ødela flere dager fremover i tid, disse anfallene som førte til at jeg måtte avlyse hele livet mitt og lå her i fosterstilling med angsten langt oppi halsen.
Nå er det ikke slik lenger, jeg har kontroll over min PTSD om dagen men om natten blir jeg rammet av ting som har hendt meg før og som jeg ikke akter å leve med.
Å frykte for sitt eget liv hver eneste natt er ikke noe jeg lenger og tolerere og leve med, den tid er forbi og jeg er ingen offer.
Jeg gjør noe aktivt med det for og eliminere disse tingene som faktisk ikke kan skade meg lenger, disse tingene som andre har påført meg og som jeg ser nå at jeg overhode ikke har fortjent.🫶
Nå skal jeg sende melding til mannen som har gjort meg frisk og oppegående etter å ha vært helt nede, jeg skal be om hyppige samtaler fremover fordi jeg ikke lenger trenger å gå aleine med disse tingene, det er ingen skam i å ta imot hjelp.
Jeg er glad jeg har komt til ett punkt der jeg faktisk våger og innrømme for meg selv når jeg trenger mer hjelp når det kommer til min diagnose og at jeg ser at ting som skjer i livet mitt utløser disse reaksjonene som jeg sikkert må leve med resten av livet. Det har tatt lang tid men endelig er jeg på ett sted der det ikke føles svakt å si at man ikke er sterk hele tiden.
❤️💔❤️
Lyst og følge oss videre?
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
