I går hadde jeg samtale med psykologen min og som veldig ofte satte han i gang en tankeprosess som har holdt på siden jeg gikk derfra, noen ganger tror jeg ikke han en gang mener det og veldig ofte skjer mye av jobben i etterkant av timene våres.🤭

Da jeg knakk ryggen rett av og etter en massiv operasjon ba jeg nav om hjelp til fysioterapeut, altså støtte opptil frikort.

Jeg brukte massevis av ulike dyre medisiner og hadde mer en nok med å klare å betale opp til frikort på dette og var rimelig blakk her jeg lå. Nav nektet blankt og jeg hadde ikke overskudd til og kjempe imot og hadde egentlig nok med meg selv og det resulterte i at jeg avlyste fysioterapi etter to timer der fysioterapeuten kom hjem til meg.💔

Egentlig følte jeg at jeg ikke var verdt å hjelpe, at systemet sviktet meg og at jeg var for ung til og bli “gitt opp” men det ble med det og på beina kom jeg jo meg.❤️

Jeg tror nå fire år etter at om jeg hadde fått fysioterapi ifra første stund så hadde jeg vært langt mer oppegående en det jeg er i skrivende stund, jeg fungerer jo men ikke slik man skal etter så lang tid etter, man skal faktisk bli helt frisk igjen når man er på det nivået jeg er. På det nivået jeg er nå, er det nivået jeg vil være for resten av livet  og for meg er det ikke godt nok.❤️

Etter samtalen i går startet tankene og spinne, psykologen min sa at denne ryggen tross alt skal bære meg for resten av livet inntil noen andre skal bære meg.

Dette fikk meg til og faktisk ta grep selv og jeg skal nå ringe fysioterapeuten og be om en time, det jeg ønsker er en vurdering, en behandlingsanbefaling for så og søke nav igjen om hjelp. Om dem avviser meg igjen, noe jeg ikke tror vil skje, vil jeg ta dette som en investering i min egen helse og fremtid.

Om noe så enkelt som fysioterapi kan gi meg en bedre livskvalitet og gjøre at jeg kan gjøre disse tingene jeg har lyst til, så er det verdt det. ❤️

Jeg har bare strittet imot og tenkt at jeg skal klare å bli 100% på egenhånd men jeg innser etter fire år at jeg kanskje ikke klarer dette aleine, om jeg skal kunne fungere i jobb og i hverdagen så trenger jeg faktisk konkrete tips og råd om hvordan jeg skal bruke kroppen og trene den opp igjen. 

Etter timen i går la jeg snusboksen på hylla også, men jeg vet ikke om det var psykologen sin feil.😂

Jeg er SÅ ferdig med at jeg må tilpasse livet mitt etter en rygg som ikke fungerer, jeg har vært så oppslukt i alle disse tingene jeg faktisk klarer fordi utgangspunktet var så dårlig, men jeg tenker at man ikke skal innfinne seg med mindre en det som faktisk er mulig.❤️

Jeg har så lyst å kunne gå på fjellturer igjen, slippe å bli liggende strak ut bare jeg sitter på en ukurant plass og unngå disse smertene som jeg lever med. Det verste er at jeg aldri vet hva som slår meg ut, det kan komme av hva som helst. 

Drømmen er at ryggen ikke lenger er ett problem som bestemmer over hva jeg kan gjøre eller ikke, drømmen er at det er jeg som setter grensene og ikke ryggen. Jeg hater å være en som klager over smerter, jeg hater at ryggen hver eneste dag minner meg på ulykken og nå lengter jeg bare etter litt hjelp til og komme meg videre.❤️

På mange måter ga psykologen min ett godt spark bak! det trengte jeg!🤭

Nå ser jeg frem til morgendagen!❤️ jeg skal kjøre Sebastian på eksamen på Eid, for så og reise videre til Erfaringsforum på Skei ilag med en kjekk gjeng! gleder meg masse!❤️

Natta bloggen, stor klem🌹

👇Liker du denne bloggen?

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og lg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share