Orker ikke sitte å lyge til dere her inne på bloggen

Annonsert innlegg

Det jeg egentlig ikke gjort i dag var å skjule alt, skrive om att jeg har vært her og der og fikset verden, og var verdens lykkeligste rusfrie jente ifra Måløy by, og bare positive mennesker rundt meg og ingen problemer. Jeg kunne vært som før, da folk spurte meg om hvordan jeg egentlig hadde det.. svaret var alltid att jeg hadde det fint, for å slippe å forholde meg til spørsmålet. Jeg slapp ingen inn og det hadde virkelig rent over i mange mnd om jeg tok til tårene. Jeg tenkte det ikke var noe poeng med å gå igjennom fortiden min, grave i dritten, forholde seg til all den angeren og hatet, sterke store hatet jeg hadde til meg selv, jeg var ikke fornøgd med ett eneste aspekt i livet mitt, og det eneste jeg var fornøgd med var att jeg hadde klart å fått meg min første jobb i dagligvaren. Det var det eneste jeg mestret helt til det også gikk over til sykemeldinger når angsten tok meg, og jeg ikke lenger klarte å reise meg fra sengen å gå på jobb. Jeg husker i forfjor, da låg jeg mesteparten av Desember mnd i den nyinnkjøpte sengen min, i fosterstilling og der ble jeg liggende i noen mnd. Altså den angsten bare tok meg, jeg spiste ikke noe særlig med mat på den perioden, jeg distanserte meg fra alle og var skjeldent online der i sengen. Jeg husker mamma sjekket meg, og ble bekymret. Det var en gang hun ikke trodde jeg var hjemme, men jeg hadde egentlig lagt der i en uke. Jeg sov, tok medisinene mine og sov i ett døgn til, og så videre. Nå virker ikke medisinene mer enn noen timer, men når jeg er deprimert kan jeg sove i ett døgn i strekk, ta en liten dose som tilsier ingenting siden jeg har tatt dem i 11år, men jeg kunne sove i mange døgn på dette, fordi jeg ikke omtrent klarte å komme meg på dassen og pisse. Det tappet meg fullstendig for energi, og det var ikke den gyselige fargen. Når jeg kom inni sengen igjen sovnet jeg igjen. Sånn gikk det noen mnd. Jeg innsåg ikke att jeg var deprimert før jeg kom meg utav den boblen. Jeg tenkte aldri på depresjon, men jeg har jo en ganske opplyst hjerne og er ganske reflektert, sånn egentlig. Jeg har jo egentlig en legeutdanning på diagnoser av å gått i dette miljøet i så mange år, men jeg forstod ikke att jeg selv var deprimert før jeg snakket med ruskuratoren og sa jeg ønsket å starte på antidepressiva, som jeg har vært TOTALT imot siden jeg var 18-19 år.
Legene, alle i systemet og mange mange andre har prøvd i såå mange år og fått meg til å starte på disse tablettene som det går gjetord om. Du mister visst helt deg selv, sexlysten forsvinner og du blir ett skall av deg selv. For meg har dette vært den eneste løsningen, det var dette eller selvmordsforsøk, fosterstilling i den nye dobbeltsenga mi og dyp depresjon.
Jeg føler dette funker for meg, og att det gjør meg mer stabil, og ikke deppa. For jeg vil ikke miste meg selv så mye att jeg selv ikke oppdager hvor deprimert jeg er selv. Jeg ønsker å se hvordan jeg selv har det, og da må jeg ha denne lille pillen om dagen. Jeg har ingenting å tape for alternativet er så mye tristere.
Holdningene til disse tablettene er forandret fordi dem funket for meg, så jeg ser helt klart att andre har en annen oppfatning.
Jeg orker ikke sitte her på bloggen og lyge til dere om hvordan jeg har det, jeg har valgt å være åpen ærlig og rusfri, og det står jeg for. Jeg er ett menneske som aldri ser meg tilbake om jeg først finner gnisten og motivasjonen, og det var kansje derfor det var så lett for meg å slutte med narkotika den gangen, for jeg har aldri sett meg tilbake der heller. Og jeg gikk i mange år og lurte på om jeg kansje ikke var avhengig av stoffet. Men du er jo avhengig når du velger å ødelegge livet ditt for ett skudd til. Og ikke ser utveien lenger. Men bryr deg ikke lenger.
For meg hjelper det ikke å ta mer imot, ta innover meg ting, men å dele, for å slippe taket, og i dag fortalte jeg en traume til min beste venn i mange år, vi snakker om alt trodde han. Selv han er det ting jeg har holdt helt inne, som jeg sliter med ennå, og da blir bloggen brukt. Jeg tar en ting av gangen, og gir slipp for alltid.
Det er snart Lørdags kveld og tanken min har ikke vært på rusen en eneste gang i dag, mine tanker har vært på det viktige, alle de tingene jeg har skapt for å få bort rusen. For det er dem som er viktige for meg nå. Jeg har ett valg jeg nå, og det føles veldig trygt. Men jeg har en lang prosess ennå, og den er jeg sterk nok å gå sammen med dere, om dere hjelper meg på vei 🙂

Gymgrossisten med c4!



0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg