– Noen trodde på meg når jeg ville bli edru

På disse snart fem årene har jeg hatt det jeg kaller mine “Engler” som har gitt meg muligheter til og vokse og tilpasse meg denne tilværelsen uten rusen. Noen som har dytta meg i baken og kastet meg inni ting jeg aldri ville våget uten.

Jeg har hatt masse flaks på veien, mange tilfeldigheter har ført meg i ulike retninger og jeg vil aldri legge skjul på at det ikke bare har vært enkelt det her

Den første flaksen var vel at jeg slapp å bli lam, at ulykka mi ikke førte til at jeg ble plassert på pleiehjem og måtte ha hjelp resten av livet. Det var den første tilfeldigheten i denne reisa….

Den andre tilfeldigheten var legen min som behandlet blodsykdommen jeg fikk.

Hun tok meg i hånda og sto med tårer i øynene den dagen jeg ble “Løslatt” ifra sykehuset etter å ha “feiret” både jul og nyttår der.

Hun fortalte meg at om jeg dro hjem og fortsatte og drikke så ville jeg dø.

Jeg trodde på henne den gangen, for første gang i hele mitt liv oppriktig trodde jeg på det hun sa. Jeg ville ikke dø men jeg klarte ikke å leve slik lenger.

Den tredje tilfeldigheten var når ruskonsulenten min arrangerte ett fellesmøte der jeg fikk møte sjefen for Rusettervernet.

Jeg fikk møte en mann som hadde levd i mange år uten rusen, og faktisk fungerte uten!

Han fortalte om ett fellesskap og kasta en stor oppgave i fanget mitt, JEG! som ikke hadde vært rusfri i mer en noen måneder, skulle starte en etterverngruppe!

Hvordan i alle dager kunne han ha troen på meg? som han akkurat hadde møtt, ikke ante om alt det gale jeg hadde gjort! hvordan kunne han?

Den fjerde flaksen jeg hadde, var at jeg kunne starte med lærekjøring og ta lappen! Jeg som hadde rusa meg i 18år var dette ingen selvfølgelighet.

Jeg fortalte det til legen min og spurte om dette var noe jeg kunne starte på

Og hun spurte om jeg hadde drukket den dagen jeg var der. Svaret var selvsagt nei og hun sa at det da ikke var noen problemer for at jeg kunne starte prosessen og kjøre bil!

Jeg har hatt mange mennesker rundt meg som har trodd på meg, jeg tror dette har vært viktig i prosessen og føle tillit. At noen har hatt tillit til meg på tross av hvor mislykka jeg selv har måttet føle meg. At jeg har fått disse mulighetene, at disse tilfeldighetene har ført meg i riktig retning.

Jeg har nå komt til ett punkt der jeg har for mye å miste, jeg har fast jobb, jeg har sertifikatet og en ny bil utenfor huset vi eier.

Jeg har venner, familie og ett nettverk som ville vært borte idet jeg hadde tatt meg en slurk med alkohol.

Jeg har lært meg og tenke tanken helt ut, for det er klart at jeg noen ganger får en tanke om at det hadde vært fint med en pause. Jeg klarer å tenke konsekvens isteden for å forherlige denne tanken om hva rusen tok bort av følelser og vanskelige tanker.

Snart 5år har gått og aldri før har jeg følt meg så motivert, jeg har lært meg at livet går opp og ned og at de vonde følelsene går over, jeg har lært at man faktisk må ta en dag av gangen resten av livet og at alt kan forandre seg på brøkdelen av ett sekund.

Jeg har lært å leve i nuet og jeg har en egen evne til og se gleden i de aller minste tingene

Å skape fokus har vært mitt mål hele veien, fokus på at vi bare er mennesker som har tråkka skjevt her i livet og at vi fortjener akkurat det samme som alle andre. Vi blir fortsatt stigmatisert og mitt store mål i livet er å gjøre noe med det.

Å få muligheten til og motbevise ikke bare alle rundt en, men mest av alt seg selv.

Å mestre noe man aldri i verden hadde trodd man ville klare, å føle at noen oppriktig tror på deg. Man er vant med å bli mistrodd uansett hvor man er, men det er faktisk helt sykt hvordan ett menneske kan vokse og lære om seg selv bare ett eneste menneske viser forståelse og aksept for hvem man er.

Takk for oppmerksomheten, dette skulle egentlig bare bli ett lite innlegg men jeg har så mange å takke for livet mitt! det er så mange “engler” der ute som har gjort alt mulig for meg.