Dagen i dag startet ganske så brått og brutalt, da min kjære mista bussen og jeg måtte kjøre han. Merkelig følelse at jeg faktisk kan gjøre det! Vi er så fri på en helt annen måte, og om noen hadde sagt til meg for ett år siden at jeg ville sitte her i posisjonen jeg sitter i, hadde jeg bare ledd av dem. INGEN kunne forutse dette! 

Forandringen i livet mitt har vært en helomvending og absolutt alt er forandret. Tingene som var store problemer før er fjernet og eliminert ett av gangen, og jeg har jobbet intenst med meg selv oppi det hele. Jeg sitter her i en leilighet jeg er stolt over, med en ok økonomi som går rundt og har en bil utenfor som jeg faktisk kan kjøre dit jeg vil. Det ser ut som alt bare faller på plass foran meg, og tingene ordner seg på magisk vis, men jeg må huske meg selv oppi alle forandringene og få meg meg selv på disse store endringene. 

Hodet er fortsatt ikke helt på plass, det henger på en måte litt bak i alle forandringene. Når noen ringer meg om noe, så tenker jeg automatisk på om mamma er hjemme som sidemann og om det passer med hennes arbeid om jeg skal gjøre noe. Jeg setter meg av og til i situasjoner jeg overhode ikke har noe med å gjøre, og dem går utover meg selv til slutt, jeg tror jeg er sterkere enn jeg er, og det er ett problem for meg. Jeg har en tendens til å sikte mot himmelen, og sette meg mål jeg aldri vil klare, kjappere enn kjappest. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

I en periode var jeg veldig flink til å sette pris på veien mot målene mine, ta en ting av gangen og være stolt over det jeg har klart, men den siste tiden har jeg vært blind for meg selv. Jeg har ikke sett fremgangen min, og sett på alt som en selvfølge når det kommer til prestasjoner og ting jeg aldri kunne drømt om før. 

Det er viktig å huske hvor jeg kommer ifra, og hvor langt nede i kjelleren jeg har vært. Jeg hadde aldri hatt muligheten til alt dette om jeg hadde fortsatt den veien, og å være så bestemt som jeg faktisk er, er unikt og spesielt <3 jeg er en av de heldige! Jeg er en av dem som faktisk klarer å endre seg fullstendig på kort tid, og jeg har hjertet og sjelen min med meg.

Jeg har så mange arr i sjelen min, som fortsatt trenger å leges, jeg har opplevd så mange ting som fortsatt er som store traumer for meg. Bare noen løfter hånden sin mot meg, så går jeg i transe og i svart. Jeg har problemer med tankekjør når det kommer til barna mine, og den dårlige sanvittigheten som alltid er der, jeg håper virkelig at jeg gjør dem stolte nå, og at dem aldri tviler på hvorfor jeg gjør akkurat dette nå. 

Det er så mange ting i livet mitt som driver meg fremover, dem ligger der i bakhodet og gjør at jeg aldri gir opp. Jeg føler meg av og til som den eneste i hele verden med den holdningen og meningen om livet, og det er da jeg får testet viljen min for alvor, og det virker som jeg klarer alle disse testene som har kommet fykende etter meg. For hver eneste test så virker det som jeg blir sterkere og mer rustet til neste gang.

Veien hit har vært kronglete og vanskelig, men har også gitt meg så uendelig masse med glede! Ekte glede uten rusen! Ekte kjærlighet uten nummenhet! Jeg føler meg som ett helt annet menneske, og jeg er ikke lenger redd for å føle, og jeg føler ikke jeg trenger å flykte i rusen når jeg kjenner etter. Jeg behøver ikke å bedøve meg selv lenger, det er ikke skremmende å møte verden lenger, og jeg føler jeg oppriktig er ferdig med alt som handler om rus og det livet jeg har lagt bak meg. 

Dette er den beste følelsen jeg noensinne har opplevd, og jeg øyner håp for at denne rusfriheten ikke bare er en fase i livet mitt, men har blitt en livsstil som jeg ønsker å leve etter. Tenk å være så heldig å få en tjangse til å se hva livet faktisk handler om i en alder av 32år, det er maange mennesker som går livet ut, uten å åpne øynene. 

Jeg lever nå drømmen jeg hadde den gangen jeg satt med sprøyta i hånda, og fantaserte om at dette ble siste gangen, siste gangen jeg sprøyta inn livsgnisten og selvtilliten.