Når man ikke lenger ønsker å leve

Jeg har ikke blogget den siste tiden, jeg har vært for opptatt med min egen kamp og hverdagen som er plutselig helt forandret for meg. Jeg sliter med å holde konsentrasjonen på annet enn å være i meg selv og klare å puste meg igjennom dagen. Hjertet mitt er revet utav brystet føles det ut som, og jeg klarer ikke stole eller ha tillit til noen lenger. Dagen i går gråt jeg nesten hele dagen, og dagen før det var jeg så nær en sprekk som jeg aldri før har vært. Det føltes som den letteste utveien, og alt ville bli bedre bare jeg fikk en pause ifra denne ekle tilværelsen jeg befinner meg i. Det værste som kunne skjedd har skjedd, og jeg kjemper hvert eneste sekund hver eneste dag for å holde ut. Det er så urettferdig at andres handlinger skal gå utover meg og at jeg blir dratt helt nedi kjelleren fordi andre ikke klarer å være ærlig og rak i ryggen for det dem gjør, og jeg klandrer meg selv for å ha latt folk komme innpå meg nok til å kunne såre meg og knuse hjertet mitt. Jeg har de siste dagene tenkt at jeg ikke ønsker å leve lenger, og jeg trodde aldri i mitt liv at jeg ville få denne følelsen noengang tilbake. Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på og ønske meg selv død, men har de siste året bare følt gleden av å leve. Det skal mye til å komme seg oppav denne graven jeg er nedi nå, og jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ikke har følt meg så såret og skuffet i hele mitt liv, men jeg kan ikke styre andres handlinger eller løgner, og jeg må kvitte meg med denne bitterheten og hatet jeg føler i hjertet mitt. Bitterheten spiser meg opp innvendig, og jeg er vant med å agere som en misbruker, eksplodere i ett raseri og ødelegge alt rundt meg, forskjellen nå er at jeg må kjenne på alle disse følelsene som svik bærer med seg, og det er første gang i mitt liv at jeg har måttet stå i situasjonen uten å ruse bort denne jævlige følelsen jeg har inni meg. Jeg står aleine om alt, og det føles jævlig ensomt! All livsgnisten min er borte, og jeg kommer ingen vei akkurat nå. Jeg vet det vil ordne seg og at det vil gå bra men når det er jævlig, så er det bare vondt og trist og være meg.

Det værst tenkelige som kunne skje har skjedd, og jeg hater at noen kan få meg helt utpå kanten til å sprekke. Jeg klarer ikke tilgi akkurat det, jeg kan komme over alt annet som skjer i livet, men når noen får meg helt utpå kanten og det føles det gjøres med vilje, så klarer jeg ikke finne tilgivelse i hjertet mitt lenger. Det skal mye jobb til fremover for å få tilbake tilliten.

Jeg har ikke blogget på en stund nå, fordi jeg er inni en krise og kan ikke blaffere på åpent nett om andre enn meg selv. Det jeg kan si er at jeg har opplevd å bli sviktet, og det føles helt jævlig. Spesielt når jeg er i denne situasjonen selv, at jeg har kuttet rusen. Hver eneste gang jeg har opplevd svik i fortiden så har jeg søkt etter rusen for å håndtere følelsene, og den muligheten har jeg ikke denne gangen, og alt føles så ekte og rått ut, og bare helt forferdelig vondt. Det er en grunn til at jeg ikke slipper andre inni livet mitt, og jeg har hatt god grunn til å gå med garden oppe. Ingen fortjener å føle det som jeg gjør det nå, og jeg unner ingen å få hjertet sitt knust og tillit brutt.

Jeg har det vondt!

4 kommentarer
    1. Uffa meg, å bli sviktet av den man stoler mest på er grusomt, og følelsen av sviket føles ødeleggende😔😔
      Håper du klarer deg gjennom dette og at rusen ikke tar deg igjen❤️
      Masse gode trøsteklemmer fra meg🥰

    2. Husk dine egne ord du skrev i innlegget her: “men har de siste året bare følt gleden av å leve”
      Gleden ved livet er så mye mer verdt enn handlingene til andre mennesker.

      Husk at du har en egenverdi som ingen kan ta fra deg ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg